Om hundre år er mye glemt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort. Det verste er at jeg visste at jeg ikke burde gjøre det. Likevel har jeg altså satt meg ned og lest Knut Hamsun på nytt igjen. Tjue år siden han var gjenstand for min første, største og viktigste litterære dyrkelse, har jeg hentet ned bøkene for å lese dem med voksne øyne. Det minnet mer om et gjensyn med ham du var forelsket i som 14-åring, som viser seg å være en spradebasse, enn et gjensyn med en av verdenshistoriens store diktere.

Det første som slår en når man begynner å lese bøkene hans igjen, er at det man en gang opplevde som «finstemt ironi» plutselig fremstår som grovkornet, det er som ironi beregnet på små barn, eller komi-serier på TV2. Man skal ikke ha lest mange linjer i «Pan» for å skjønne at hovedpersonen mener noe annet enn det han sier, på samme måte som «Mysterier» fremstår som påtrengende og konstruert «mystisk».

Det neste som slår en er at «Victoria» tipper over i komikken, der den renner over av sine selvforelskede setninger, at Benonis «frodige folkelighet» er nokså kjedelig og at det aller meste Hamsun skrev gjennom 20- og 30-tallet er høyst forglemmelig litteratur. «Markens grøde» er fortsatt interessant, i hvert fall litteraturhistorisk og ideologisk. «På gjengrodde stier» er en betagende liten bok, men først og fremst viktig i lys av Hamsuns biografi. Og da står jeg igjen med en eneste bok. Den aller første boka han skrev, som fortsatt utmerker seg med den kvaliteten som gjør det naturlig å sammenligne den med det aller ypperste som er skrevet, ikke bare i Norge.

Hvis vi forutsetter at jeg ikke er alene i verden, og da forstår vi «verden» som et sted hvor alle leser Hamsun, kan vi lure på hva vi egentlig feirer i disse dager. 150 år etter Hamsuns fødsel, med et nasjonalt Hamsun-år som markeres rundt i landet, er det sannsynligvis mange som tenker at man feirer norsk litteraturs mest betydelige dikter (bare utfordret av Ibsen). Det vitner muligens om at det ikke er særlig til litteraturhistorie vi har å skryte av. Følgelig må man feire dem som feires kan – uansett hva vedkommende må ha gjort seg skyldig i. Eller kanskje er det tvert i mot: For er det ikke Hamsuns forbrytelse som gjør ham så stor, evig aktuell og til det kjedsommelige debattert?

Ville ikke Knut Hamsuns plass vært omtrent ved siden av Sigrid Undsets, om det ikke var for nazismen? Og hvor mange hadde husket Knut Hamsun som noe annet enn en vag historie fra pensumlista, om det ikke hadde vært for støtten til Hitler?

Forklaringen på det store Hamsun-jubileet, legitimeringen av det, henter man fra Hamsuns litteratur. Fra kvaliteten på diktningen. Den språklige virtuositeten. De uforglemmelige skikkelsene. Og så videre. Det er et helt nødvendig premiss om man skal unngå det ingen av oss ønsker, men som den israelske avisa Haaretz allerede har meldt: at Norge hedrer den gamle nazi-sympatisøren. Det er ingen enkel oppgave for oss å fortelle omverdenen at det slett ikke er den gamle nazisten vi feirer, men den store dikteren. Når sant skal sies, så klarer vi ikke å holde tunga helt rett i munnen selv heller. For selvsagt er det ingen av oss, i hvert fall forsvinnende få, som ønsker å bli tatt til inntekt for Hamsuns støtte til Det tredje riket. De fleste av oss vil til og med betakke seg for det patriarkalske og reaksjonære synet på samfunnet som kommer til uttrykk i bøkene hans.

Likevel har langt de fleste debattene om Hamsun, i hvert fall de siste tjue årene, handlet om Hamsun og politikken. "La oss dyrke diktningen, og la politikken ligge", har det blitt sagt. Etter å ha lest bøkene på nytt, er jeg sannelig ikke sikker på om det er en god idé.

Ta nazismen fra Knut Hamsun, og du står igjen med en alminnelig god dikter. Ta bort årene etter 1940, og du står fortsatt igjen med historien om et spektakulært liv – fra ekstremt fattige kår i Nordland, til Nobelprisen og det herskapelige Nørholm – men det ufyselige mennesket trer desto klarere fram. For uten nazismen er Knut Hamsun en mann uten myte.

I så fall blir vi nødt til å diskutere hvor god Knut Hamsuns diktning egentlig var. Eller rettere sagt, er. For dagens lesere. Det er for så vidt en debatt de av oss som en gang har hatt bilde av ham over senga gjerne vil ta. Men selv om Knut Hamsun har skrevet den kanskje beste norske romanen, selv om han skriver sånn at det fortsatt kan banke litt ekstra i små, nerdete ungpikehjerter, vil han skrumpe sammen til det ukjennelige. Jo lenger tid det går, hvor Hamsun får lov til å være en dikter på diktningens premisser – og kun det, jo mer vil han synke sammen og anta en stadig mer menneskelig fasong.

Til slutt vil man begynne å blande sammen Hamsun og Arne Garborg, to rare menn som skrev mye bedre enn de fleste andre gjorde på slutten av 1800-tallet.

Og om hundre år ville vi ha glemt alt vi har lært av å ha Knut Hamsun som en evig verkebyll til å plage oss med.