- Om natta kommer kloakklukta smygende

- Folk spyr og gjør fra seg i plastposer. Madelaine Rodriguez (21) og Stina Brendemo Hagen (18) forteller om livet i fengselet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

COCHABAMBA(Dagbladet): Det er vinter i Cochabamba og bitende kaldt om natten i det fattige fjell-landet i Latin-Amerika.

Bak murene i kvinnefengselet San Sebastian i Cochabamba sitter tre unge norske jenter. De risikerer 25 års fengsel, etter at de for seks uker siden ble arrestert på flyplassen i Cochabamba med koffertene full av kokain.

For første gang forteller to av de siktede sine historier. Stina Brendemo Hagen (18) og Madelaine Rodriguez (21) velger selv å snakke med Dagbladet.

Den tredje norske jenta, som er siktet i samme sak og sitter i samme fengsel, ønsker ikke å gi sin versjon av saken.

Bare 17 år

Stina Brendemo Hagen var bare 17 år da hun ble arrestert.  For noen dager siden feiret hun myndighetsdagen i kvinnefengselet.

Det var ikke akkurat slik Stina hadde tenkt hun skulle feire 18 års dagen.

Hun vinker og smiler tappert når Dagbladet møter henne i fengselet.

VIL HJEM: Kokainsiktede Madelaine Rodriguez (21) og Stina Brendemo Hagen (18) snakker ut i Dagbladet. Foto: GUNNAR HULTGREEN
VIL HJEM: Kokainsiktede Madelaine Rodriguez (21) og Stina Brendemo Hagen (18) snakker ut i Dagbladet. Foto: GUNNAR HULTGREEN Vis mer

Noe av det første Stina sier er:

- Jeg forstår ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg vil hjem.

Lei Løgner

Madelaine Rodriguez (21) er forbannet. Hun føler at hun er blitt uthengt som storkriminell og at hun skal ha lurt de to andre jentene til å være med og smugle kokainen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fram til nå har jeg valgt å ikke si noe til norske medier. Men jeg har fått høre om alt det rare som er skrevet om meg. Jeg har ingen ting å skjule, derfor forteller jeg historien min, sier 21-åringen fra Grorud i Oslo til Dagbladet.

Men før hun vil prate om kokain-saken, vil Madelaine Alicia Rodriguez snakke om datteren sin på to og et halvt år, som ble hentet hjem til Norge for to uker siden. 

- Jeg savner henne fryktelig. Det er bare helt forferdelig å ikke være sammen med henne. Hun betyr alt for meg. Fordi jeg sitter i fengselet her får jeg ikke kose med henne, snakke med henne. Det er bare helt grusomt, sier Madelaine, før tåren begynner å renne ned over kinnet hennes.

Det som skulle være en spennende og eksotisk ferie i Latin-Amerika, har blitt et mareritt for de unge jentene.

- Om natta kommer kloakklukta smygende

Historien startet allerede i fjor sommer, da Stina og Madelaine reiste på ferie sammen til Bolivia.

- Vi ville gjøre noe annerledes og oppleve noe nytt. Samtidig skulle Madelaine møte sin uruguayske far. De hadde ikke sett hverandre på mange år, forteller Stina.

De to jentene syntes Bolivia var kult og annerledes. Derfor bestemte vi oss for å reise tilbake i år.

27. april dro de fra Gardermoen sammen med Madelaines lille datter og den medsiktede 18-åringen.

Planen var at de skulle reise tilbake til Norge 19. mai. jentene forteller at de hadde shoppet masse billige klær, sko, undertøy, smykker og pyntegjenstander, som de skulle ha med hjem.

- Koffertene ble pakket på vanlig måte. Vi hadde så mye bagasje at vi var nødt til å ta to biler ut til flyplassen. Der sjekket vi som vanlig inn og leverte bagasjen, sier Stina. 

22,5 kilo ren kokain

Tre kvarter før flyet skulle ta av, kom politiet og hentet Madelaine. De sa at narkotikahunder hadde reagert på en av koffertene. Jentene ble bedt om å åpne all bagasjen som de hadde sjekket inn.

- Det virket som om politiet allerede hadde åpnet koffertene våre, sier Stina. 

I koffertene fant politiet elleve små Adidas-bager. De var pakket i plast og inneholdt til sammen 22,5 kilo tilnærmet rein kokain.

Madelaine hevder hardnakket at de ikke visste om det hvite pulveret.

- Nei! Er du gal. Jeg skjønte ingenting, da politiet hentet meg og åpnet koffertene.

- Hvordan forklarer du at det var 22,5 kilo kokain i bagasjen deres?

- Det kan jeg ikke forklare. Vi kjøpte Adidas-bagene på markedet i Santa Cruz. de var innpakket i plast. Vi åpnet dem aldri, la dem bare i koffertene våre. Vi hadde aldri mistanke om at noe var galt.

- Bagene er svindyre hjemme i Norge. De er drittfine, derfor kjøpte vi dem, sier Stina.

Livet i fengselet
Kvinnefengselet San Sebastian er ikke et lystig sted. Her sitter om lag 150 fanger. På dagtid får fangene oppholde seg i fangegården. Her er det noen plastbord og stoler de kan sitte på. Det er skittent. Ved siden av kvinnene, som enten sitter i varetekt eller soner lengre fengselsstraffer, leker små barn. 

Fangene må jobbe for maten. Alternativet er penger. Mat, toalettartikler, medisiner, drikke, ja absolutt alt må fangene selv betale.

- Vi har heldigvis fått hjelp fra familiene våre. Fram til nå har vi sovet på en sal med 40 andre kvinner og ti små barn.

I motsetning til i et norsk fengsel holdes ikke varetektsfangene i Bolivia isolert. De er sammen med andre fanger.

Eimen inne i kvinnefengselet er sterk.

- Det er ikke så aller verst nå. Det er verre om kvelden og natta. Da kommer kloakklukta smygende. Folk spyr gjør fra seg i plastposer, sier Stina.

Tilværelsen for de norske jentene blir ikke enklere av at bare Madelaine snakker noenlunde spansk.

Til tross for den trøstesløse tilværelsen i kvinnefengselet, forsøker Stina å være positiv.

- Jeg vet at de snart må løslate meg. Jeg har jo ikke gjort noe galt.

FENGSLET: Stina Brendemo Hagen (18).
FENGSLET: Madelaine Rodriguez (21).