Om sterke sagakvinner og ekte mannfolk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VIKINGTIDA: Forestillingen om den sterke sagakvinnen er seiglivet. I Dagbladet 8. april etterlyser Solveig Aareskjold en saftigere fremstilling om sterke og mektige vikingkvinner i min nye bok. I sin kronikk «La deg utfordra av vikingtida», skriver hun: «Professor Sigurdsson har tileigna sin bok Det norrøne samfunnet til ’kvinnene i mitt liv: min mor, min kone og min datter’. Det er nesten litt nifst at han likevel ikkje har greidd å få med seg forholdet mellom Egil Skallagrimsson og kvinnene i hans liv. (…) Moderne menn har krav på å bli kjende med korleis forfedrane våre greidde halda ut med dei strie og sanselege konene sine. Og kvinnene har rett til å vita kva dei må kunna venta seg av ekte mannfolk.»

La meg først presisere at min bok i all hovedsak dreier seg om forholdet mellom Norge og øyene i vest, og hvordan det norrøne samfunnet gjennomgår en gradvis overgang fra en maktstruktur bygget rundt lokale høvdinger, til et system der kongemakten og kirken dominerer den politiske scenen. Selvfølgelig omtaler jeg kvinners posisjon, men det er ikke et hovedtema. At Aareskjold ikke har satt seg inn i prosjektet eller lest de delene av boken som omhandler kvinners posisjon er beklagelig.

Det problematiske ved Aareskjolds argumentasjon om den sterke kvinnen i vikingtid, er måten hun bruker sagaene på. Sagaene omhandler perioden ca. 930-1030, men ble skrevet ned på 1200-tallet. De kan derfor ikke brukes som kilder om forhold mellom konkrete personer på Island omkring år 1000. Det er riktig at det finnes beretninger om sterke kvinner som bl.a. egget sine sønner, noe jeg diskuterer i min bok, men disse var atypiske. I debatten om den sterke sagakvinnen glemmes de «svake» kvinnene, f.eks. Hrefna i Laxdæla saga, som døde av sorg etter at hennes mann var blitt drept. Aareskjold glemmer også hvor sterkt lagdelt vikingtidssamfunnet var. Det var stor forskjell på folk og det var eliten som rådde det meste – og bare de få kvinnene som tilhørte dette sosiale sjiktet kunne påvirke det politiske spillet. Det store flertallet av kvinner måtte finne seg i en helt annen skjebne, og dersom vi kan stole på Gulatingsloven var det ikke uvanlig at menn mishandlet sine kvinner.

Aareskjold fremhever som et eksempel på kvinners makt og innflytelse at «den delvis psykotiske» Egil Skallagrimsson, som ikke hadde anelse om hvor mange menn han hadde drept, fikk som gift mann «meir orden på seg sjølv, og blei etter kvart ein trygg og god husfar.» Dette stemmer ikke helt. I hans saga skjer nemlig mange av de mest groteske hendelsene Egil er involvert i etter at han giftet seg, disse skjer riktignok ikke på Island, men i utlandet. Et godt eksempel er Egils ferd til Värmland. Der ble han og hans følge invitert til en fest. Etter en intens festing hvor Egil drakk som en helt, t.o.m. for sitt følge, skjønte han at dette «ville han ikke komme vel fra i lengden. Han sto da opp og gikk tvers over golvet dit Årmod satt, hogg nevene i herdene på ham, presset ham opp mot høgsetestolpene, og sendte ut av seg en veldig spy midt i ansiktet på ham, inn i øynene, nesen og munnen, så det rant nedover bringen. Årmod var nær ved å miste pusten, og da han omsider fikk pustet ut igjen, var det så spyet sprutet.» Neste dag, før han dro og som en takk, kappet Egil først skjegget av verten for så deretter å rive det ene øyet ut av ham.

Det er helt riktig som Aareskjold hevder at jeg ikke har særlig mye til felles med de «ekte mannfolk» fra vikingperioden, men jeg tror at kvinnene i mitt liv faktisk setter pris på det.