Om «tikkende bomber»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FARLIGE PERSONER: Et fryktelig drap har funnet sted i Tromsø. En psykisk forstyrret mann har drept tre mennesker og et ufødt barn. Folk er sjokkert og fortvilet.

Drapene har vært fulgt av sterke reaksjoner og fornyet debatt om hva som kan gjøres for å forhindre slikt. Den tanke har igjen dukket opp at vi må være tidlig ute for å forutsi hvem som kan komme til å utføre farlige handlinger. Kanskje allerede i barnehagen. Interessen for å gjøre noe med de som kan komme til å foreta seg slike ting er blitt ytterligere stimulert av politimester Truls Fyhns uttalelser om at en rekke slike potensielle drapspersoner går rundt i Tromsø by. Han kalte dem «tikkende bomber».

Advokat John Christian Elden følger opp i Dagbladet 7. april ved å hamre begrepet «tikkende bomber» enda sterkere inn. Fyhn «tar bladet fra munnen», sier han, som om Fyhn endelig uttaler et sannhetens ord. Det heter i avisens oppsett at «John Christian Elden gir deg forklaringene». Ikke med et ord nevner Elden professor og direktør for Psykisk helse Sykehuset Asker og Bærum, Bjørn Rishovd Rund, sin sindige kronikk i samme avis om tvang i psykiatrien noen få dager før (31. mars). Man kan ikke med noen rimelig sikkerhet forutsi hvem som eventuelt blir farlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er forståelig at folk er sjokkert og fortvilet. Det er mindre forståelig at personer som Elden skriver på en måte som gjør at mer bruk av tvang enda mer nærliggende. I sjokkets kjølvann må vi holde hodet kaldt. Vi må huske på følgende:

For det første viser undersøkelser hvor man prøver å finne fram til potensielle drapspersoner eller personer med annen meget alvorlig kriminalitet at dette er langt fra lett å forutsi. Jeg har sett på en god del undersøkelser. Treffsikkerheten er ikke god nok. Treffsikkerheten er ikke vesentlig over det man får ved å kaste mynt og kron, skriver Rishovd Rund 31 mars. Alt for mange av nettopp de som forutsies å være farlige, viser seg ikke å være det.

For det andre må vi huske på farene ved å trekke slutninger om enkeltpersoner på grunnlag av sammenhenger man eventuelt finner på gruppenivå. Det vil si at selv om man finner sammenhenger statistisk sett mellom la oss si særskilte personlighetstrekk og farlighet, betyr ikke det at man kan forutsi at bestemte individer er farlige.

For det tredje utføres slike handlinger ofte på bakgrunn av særskilte omstendigheter som inntreffer, og som gjør forutsigelser når det gjelder enkeltmennesker enda vanskeligere.

Den tragiske hendelsen i Tromsø reiser på ny spørsmålet om kraftig opprusting av det psykiske helsevesenet. Men slik kraftig opprusting må skje i omsorgens navn. Det å forsøke å plukke ut de potensielt farlige på barnehagestadiet, eller å sperre inne de som Fyhn, Elden og andre ser som «tikkende bomber», er en farlig vei både menneskelig og rettssikkerhetsmessig. Det finnes heller ingen støtte for at tvang og lange opphold i institusjon kan redusere alvorlige voldshandlinger. Så kjølig det enn kan høres nettopp rundt tiden for drapet i Tromsø, er en viss, meget liten, usikkerhet på dette området noe vi faktisk er nødt til å leve med.