Omstillingens pris

Vi reagerer sunt og med rettferdig harme når eiere slakter skrantende bedrifter. Men det er jo slik kapitalismen skal fungere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET KAPITALISTISKE systemet kan være brutalt. Når eieren av en veletablert virksomhet på kanten av lønnsomhet oppdager at det fins alternativ utnyttelse av kapitalen som gir større avkastning, ligger det i systemets logikk at han flytter pengene fra det gamle og over til det nye. Slike operasjoner har rett nok ofte dramatiske sosiale konsekvenser: dyktige medarbeidere mister jobben, ofte ribbes en kommune for tyngden av sine skatteinntekter, og noen ganger taper hele landet på det fordi virksomheten og dermed den produktive kapitalen flyttes utenlands. Men det skjer igjen og igjen.

AKKKURAT NÅ ER VI inne i en omfattende prosess med strukturendringer som rammer enkeltbedrifter og deres ansatte. LO og NHO retter pekefingeren mot politikerne som legger rammene som kapitalismen fungerer innenfor: renta er for høy, lønnskostnadene fyker i været, støtteordningene holder ikke mål. Og det er riktig adressat: Det som skjer, er de sørgelige konsekvensene av en politikk som er villet. Fordi vi vil bruke mye oljepenger på sykehus, eldreomsorg, veier, skoler og alle de andre gode formålene, må noen lide. Men hvor er politikerne når verftsarbeiderne i Bergen nå kanskje mister jobben og tannbørsteprosessorene på Flisa må ta den tunge veien til arbeidskontoret? De vasker hendene og peker på sentralbanksjefen. De har jo meldt seg ut av næringspolitikken. Ingen tør å formulere en politikk for en annen industristruktur. De er konfliktunnvikende og fører bare en politikk for fordeling av de verdiene som skapes. De gjør ikke som finnene, som bestemte seg for å bli et ledende teknologiland, et designland, og som rettet forskning, undervisning, byråkrati og kapital inn mot dette målet. Der greier de til og med å produsere dirigenter i verdensklasse.

DERFOR LEGGER VI skylda for nedleggelser på kapitalistene. Det er ingen rikinger vi liker så dårlig som dem som legger ned gamle virksomheter og fratar folk arbeidet. Idrettsstjerner må gjerne tjene 20 millioner pr. år, men kapitalister som flytter sin kapital fra dårlig lønnsomhet til bedre, syns vi er noen egoistiske drittsekker. Ja, vi feller dødsdom over slakterne, for det ser unektelig fælt ut når det skjer en industrinedleggelse. Det er som ved en ulykke. Sjokkerte øyenvitner trenger like mye hjelp som dem som er rammet. Akkurat nå er det den obskure bergenskapitalisten Carl Fredrik Seim som får unngjelde fordi han sannsynligvis kommer til å avvikle det konkursrammede, men tradisjonsrike bergensverftet Mjellem & Karlsen. Antakelig vil han ha tak i tomta, som ligger vakkert til ved strandkanten nær Bergen sentrum. Tidligere har vi felt strenge dommer over dem som la ned Nyland vest i Oslo, der det nå syder av øldrikkende gjester langs bryggekanten, er omfattende gastronomisk aktivitet litt lenger innover området, samt bank og forsikring, børs og katedral i forening mellom restauranter, advokatkontorer, boliger og butikker. Er det lenger noen som virkelig savner skipsbyggeriet på Aker? Er det noen som savner den brune røyken fra Christiana Spigerverk, der det nå er boliger, mediebedrifter og IT og andre moderne saker? Er det noen som ønsker seg tilbake til Hjula veveri eller Graahs spinneri langs Akerselva? Også der gjaldt Martin Tranmæls devise om kapitalismen: Det som ikke har livets rett, må vekk.

DET ER FORSKJELL PÅ kapitalister, naturligvis. Noen viser at de også tar samfunnsansvar. Noen er langsiktige, noen er spekulanter. Noen slakter ikke så åpenlyst som Carl Fredrik Seim, og slipper derfor også lettere unna den opinionsmessige prisen som all forandring medfører. Mye tyder på at Mjellem & Karlsen ikke lenger har marginene på sin side som skipsverft. Derimot vet vi alle at det er god butikk i eiendomsutvikling, i alle fall i de store byene. Og arbeidskraften trengs i tjenesteytende virksomhet, og det er de lavproduktive virksomhetene som må avgi folkene. Men det blir neppe arbeiderne på verftet. For det er de som må bære den tyngste børa av både kapitalistenes og politikernes beslutninger. Men sveiserens datter kan bli en utmerket IT-konsulent eller sykepleier.