Omstridt jubilant

Det er en stolt, splittet og omstridt stat som i dag feirer sine første femti år. Ulykkelig fødselsdag, kommenterer Financial Times, mens palestinerne kaller hendelsene omkring Israels opprettelse for Al-Nakba, - Katastrofen. Sikkert er det at knapt noe land har en så spesiell plass i verdens politiske følelsesliv som dagens jubilant.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Og Norge er slett ikke noe unntak: I vår kollektive bevissthet har staten Israel representert noe helt spesielt. Religiøse, historiske, politiske og moralske tråder er vevd sammen, og utgjør en helhet. For kristenfolket er Israel ledd i en guddommelig plan, et land utenfor de rammer andre nasjonalstater måles med. For arbeiderbevegelsen ble den unge jødiske staten en drøm og en idé, en slags tredje vei til et sosialistisk samfunn, bygd på uortodokse fellesskapsløsninger. For det trofaste NATO-landet Norge ble Israel en «vestlig» spydspiss inn i en sovjetdominert arabisk verden. Og for folk flest ble en uforbeholden støtte til Israel oppfyllelsen av en moralsk forpliktelse overfor dem som overlevde Hitler-regimets uhyrlige forbrytelser mot Europas jøder.
  • Vår utenrikspolitiske historie kan ikke oppvise noe tilsvarende eksempel på et land der Norges forhold er preget av så mangeartede dimensjoner: den religiøse, den idémessige, den realpolitiske og den moralske. Da er det heller ikke noe merkverdig ved at Israel i flere tiår ble helteerklært og idyllisert, mens landets naboland passet inn i vårt enkle bilde av hvem som var det onde i verden.
  • Israel ble elsket som oppfyllelsen av drømmen om et jødisk nasjonalhjem, tilfluktsstedet for et forfulgt folk. Landet ble inkarnasjonen av menneskelig mot, nøysom nasjonsbygging, en David-stat som på mirakuløst vis overlevde med en fiendtlig Goliat-verden rundt seg. Men etter som vårt verdensbilde forandret seg, ble Israel også et hatobjekt, landet ble militærnasjonen som systematisk undertrykte et annet folk, palestinerne.
  • Nettopp fordi det ukritiske heltebildet satt så dypt, oppfører mange av Israels tidligere venner seg som om de opplever et personlig svik når landets nattsider dokumenteres. Slik gjør mange Israel til et land det er legitimt å stille overfor helt spesielle moralske og etiske krav.
  • Det må bli galt, også fordi det fører til politisk blindhet for de mulighetene som ligger i Midtøsten-konfliktens kjølvann. Muligheter som bygger på det sammensatte faktum at Israel på femti korte år har gått veien fra å være en unik nybyggerstat til et land som sterkere og sterkere tar farge av regionen der staten ble opprettet. En underlig blanding av naturstridig og logisk tilpasning som om nye femti år kan gjøre Israel til et sentralt land i et livskraftig verdenshjørne.
  • «Konflikten i Midtøsten er en tragedie. Rett står mot rett,» konstaterte den glitrende israelske forfatteren Amos Oz da Madrid-konferansen startet høsten 1991. Og han fortsatte: «Det er på tide at vi betrakter den som en tragedie og ikke som en westernfilm der kampen står mellom de gode og de onde.»
  • Det store spørsmålet er om femti års politisk lidenskap lar seg omforme til desillusjonert nøkternhet? Er det når begeistringen kjølner at virkeligheten begynner? En virkelighet som de neste femti år vil forme et annet Midtøsten? Eller for å gripe Amos Oz og hans tragedie-bilde: Tragedien pleier å løses på to måter, den shakespearske eller den tsjekhovske. I Shakespeares tragedier råder rettferdigheten, men scenen er dekket med døde kropper. Hos Tsjekhov er alle desillusjonerte, forbitret, sveket - men i live.
  • Er det en tsjekovsk slutt på Midtøsten-tragedien vi nå aner? Israel har brukt sine første femti år til å fortelle verden rundt seg at landet har funnet sin plass i regionen. Israels naboer har brukt like lang tid på å bekjempe dette etablerte faktum. På begge sider ser mange at drømmene blekner, og hverdagen kommer nærmere. Og desillusjonert realisme trenger slett ikke være noe dårlig grunnlag å bygge en fred på i verdens eldste konfliktområde.