Omvendelse, Bondevik!

Staten er Norges største og rikeste kapitalist, men mangler ideene og ambisjonene den tradisjonelt hadde om sin rolle. Kapitalisme overlatt til næringslivet alene, blir egenånd og ikke samfunnsånd. Noen bør snakke sammen - i full offentlighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kapitalismen var i vårt land en statlig iscenesettelse, der det offentliges menn måtte gå foran med et næringsdrivende borgerskap til dels motstrebende på slep. I 1857 stilte professorpolitikerne Aschehoug og Broch seg i spissen for etableringen av Den norske Creditbank. Det trengtes, mente de, en forretningsbank av et større format enn Kreditkassen og Bergens Privatbank, som var opprettet i årene forut. I dag står nettopp disse tre banker - eller deres fortsettelse - på dagsordenen. BI-rektor Torger Reve har ved den anledning utsendt følgende formaning til det offentlige: «Hold fingrene fra fatet!» Hvis fat er det rektoren snakker om? Hva slags fat ville det overhodet vært om staten i sin tid hadde holdt fingrene fra fatet? Selve metaforen er i det hele ganske bemerkelsesverdig, men jeg lar den hvile. For framfor alt dokumenterer BI-rektoren at han ikke synes å kjenne sin økonomiske historie, det norske system og dets økonomiske entreprenører, og - kan vi vel føye til - disse ville knapt kjent ham.

I LØPET AV 1980- og 90-tallet har det skjedd et bemerkelsesverdig mentalitetsskifte med markedsliberalismens nye evangelium. Statsråd Odd Roger Enoksens kronikk «Hva står på spill?» (Aftenposten 17.11.) var et betimelig motstøt til tidens nye ideologi. Det var å forvente at markedsliberalismens lokale evangelister ville heve sin røst. Reaksjonene fra det tunge næringslivs-establishment har derimot vært bemerkelsesverdige. NHO-direktør Finn Bergesen jr. karakteriserte Enoksen som «tilbakeskuende» og «historieløs» (Aftenposten 26.11.). (Nå er det en viss indre inkonsistens i denne karakteristikk - det får så være.) Det er ikke statsråd Enoksen som er «historieløs». Enoksen rekapitulerer i realiteten det som har vært god latin for norske moderniseringsstrateger de siste 150 år frem til 1990-tallets eierskapsmeldinger. Hydro-direktør Egil Myklebust anførte for sin del at «den norske debatten om eierskap i næringslivet blir oppfattet på en måte som svekker utenlandske investorers interesse for å investere i norske selskaper» (Aftenposten 17.11.).

JEG SER DETTE som et løfterikt tegn: Politikerne er endelig igjen begynt å diskutere reelle spørsmål hvor makt brytes mot makt, interesse mot interesse. Et demokratisk ordskifte bør vel knapt styres etter hva investorer måtte finne forstyrrende. Intet demokrati uten kapitalisme, har vært en gammel slager i de kretser. Det er vel en slager også for den demokratiske hverdag? La meg få minne om grev Wedels formanende ord i 1809 til sin tids pengeadel: de «maa enten finde sig i at blive Mennesker ligesom deres Medborgere eller flytte til andre Steder som mer passe for deres ophøide Natur». Enoksen snakket om «tønsethianismen» - en ny mentalitet hos næringslivsledere: egenånd og ikke samfunnsånd. NHO-president Leif Frode Onarheim sa på NHOs generalforsamling nylig at han var «oppbragt over det syn på næringslivet og bedriftenes ledere som en sentral statsråd i den norske regjering her fremfører». Nå falt Enoksen ingenlunde en generell dom over norske næringslivsledere. Han satte ord på et fenomen som selv den blinde kan se, og som Kåre Willoch har kalt «en antiborgerlig grådighetskultur, som kan undergrave den sosiale harmoni».

ENOKSENS OG WILLOCHS prosjekt er kapitalismen som et samfunnsforpliktet prosjekt, båret frem av en elite som søker sosial verdsettelse ved sitt bidrag til samfunnsfellesskapet, og ikke gjennom en rekke manøvrer - så som «kreativ skatteplanlegging» - sikter mot å minimalisere sitt samfunnsbidrag. Elitegruppene undervurderer forbausende ofte sin samfunnsformende rolle. Når Kjell Magne Bondevik deltar i Tande-P.s lørdagstombola «Høyt skattet», hvor premiene er skattefrie dager og uker, gir statsministeren sin velsignelse til det attråverdige i å frikobles fra samfunnsfellesskapet. Som frafallen teolog sier jeg til pastor Bondevik: Her er det ikke nok med en verdikommisjon - her trengs det en omvendelse! Finn Bergesen jr. hadde rett i at det var et innslag av isolasjonisme i Enoksens kronikk: Han sa intet om utenlandsk kapital og dens betydelige rolle i den industrielle moderniseringen. Slik var det under fossekraft-industrialismen tidlig på 1900-tallet, og slik har det vært ved oljeutbyggingen i Nordsjøen siden 1970-tallet. Men hovedpoenget var - og det kom ikke tilsvarende klart fram hos Bergesen: i begge tilfeller ble utenlandsk kapital mobilisert under meget sterk nasjonal statlig styring.

I ET LAND MED så svakt industri- og finansborgerskap som det norske kan ikke nasjonalt eierskap reduseres til «et spørsmål om rammebetingelser», slik Bergesen jr. gjør. De individuelle interessers «Kortvarighed og Omskiftelighed» ga staten ifølge Schweigaard anno 1847 rollen som dirigent: «forene adsplittede Kræfter og bringe dem til Samvirken». Den strategiske langsiktighet er fortsatt anno 1999 et overordnet argument for sterk statlig styring. Hele perioden fra Schweigaard til Gerhardsen dreide seg om dette ene: modernisere seg ut av fattigdommen. Vårt land befinner seg nå i en radikalt ny overflodssituasjon. Staten er den desidert største og rikeste kapitalist. Alle vet det, men ingen snakker om det. Det dramatiske ligger i dette: det nærmest totale fravær av ideer og ambisjoner som er på høyde med de faktiske realiteter. Det statlige handlingsrom har vel knapt noensinne vært større enn i dag, til tross for all tale om globalismens tvangsstrukturer. Det som framfor alt mangler, er det den tidligere sosialdemokratiske industriminister Finn Lied har kalt «strategiske miljø» for brytninger mellom næringsliv, politikk og vitenskap. De nasjonale strategene kommer kontinuerlig for sent, enten det gjelder IT-Fornebu eller Røkkes dekonstruksjon av Aker. Og hva med Folketrygdfondet? Det spiller en åpenbart bremsende rolle i forhold til tidens vulgærkapitalisme, men hvilke er de langsiktige strategiske, utvilsomt samfunnsformende overveielser? Tore Lindholt er den siste sosialdemokrat, sies det. Det kan så være. Men det er vel ikke hans privatsak hvordan Folketrygdfondets enorme midler forvaltes? Er ikke det en samfunnssak, av offentlig interesse? Noen burde snakke sammen - i full offentlighet.

Artikkelforfatteren er professor i sosiologi og forfatter av boka «De nasjonale strateger».

BETIMELIG: Statsråd Odd Roger Enoksen kommer med et betimelig motstøt til tidas nye ideologi - markedsliberalismen, skriver artikkelforfatteren.