Omvendt klassereise

Hvordan opprettholde selvfølelsen som renholder når du egentlig er utdannet ingeniør?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE TILHØRER MIDDELKLASSEN i det landet de kommer fra. Noen av de har utdannelsen sin fra Norge. De er sivilingeniører, økonomer og journalister. Nå vasker de gulvet du går på. Hvordan skal de opprettholde selvbildet?

FØRST EN HISTORIE fra virkeligheten: Han er hvit etnisk nordmann, men later som om han er østeuropeer. Han er lei av å forklare kollegaer og andre hvorfor han vasker gulv, riktignok ved siden av studiene. - Folk forstår ikke at jeg som har hvit hud og er født i Norge kan jobbe som renholder. (..) Det har vært ganger der jeg har vært så lei at jeg har gått med på å være innvandrer, og liret av meg noen bosniske fraser, forteller Espen til sosiologen Julia Orupabo. Historien forteller i grunnen alt. Hvite norske menn vasker ikke. Det tar blant annet høyt kvalifiserte ikke-vestlige innvandrere seg av.

DET KALLES KLASSEREISE når et menneske forlater sin egen klasse og avanserer inn i et nytt samfunnslag. Det hendte titusener av mennesker her til lands på 60-tallet, da utdanning ble et demokratisk gode. Bakersønner ble professorer. Industriarbeiderdøtre ble bedriftsledere. Nå kan vi kanskje snakke om en omvendt klassereise. Fra middelklasse til arbeiderklasse. Den reisen innbefatter selvsagt ikke etniske nordmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JULIA ORUPABO har forsket på høyt utdannede personer som har innvandret fra land i Afrika, Øst-Europa og Asia. Ingen av informantene hennes, bortsett fra én, får brukt den utdanningen eller den erfaringen de har. De jobber innen renhold, kjøkken og vaskeri. De har ambisjoner om å få en jobb der de kan få brukt sine ferdigheter og egenskaper. Det skjer ikke. Det kan handle om manglende nettverk og utenlandsk kompetanse. Men flere av dem opplever også at arbeidsgivere bruker hudfarge som et kriterium for hvem som er kompetente. Hva er deres strategier for å overleve?

DE DRØMMER OM å forlate Norge, og få jobb i utlandet. De snakker om å flytte til Afrika, USA, Canada, England, Frankrike og Sverige. De tenker seg til en et annet sted, til land der det ikke diskrimineres. De kjenner andre som har fått jobb ute, «på tross av» svart hudfarge. Her i landet opplever de nemlig at andre forbinder «den svarte afrikanske kroppen med arbeid som ikke krever høyere utdannelse», forteller Orupabo. De opprettholder sine ambisjoner om mobilitet ved å sammenligne seg med mørkhudede som har lyktes som middelklasse i utlandet. De fortsetter altså å se på seg selv som kompetente arbeidstakere, selv om de ikke er anerkjent som middelklasse i det norske arbeidsmarkedet. De aksepterer ikke linken mellom svart hud og arbeiderklassejobber. Det er deres mestringsstrategi, skriver Julia Orupabo i siste nummer av tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet. Og det er «urovekkende», skriver hun videre, at de «orienterer seg mot andre land for å få en bekreftelse på at de er verdifulle arbeidstakere».

DET ER EN utbredt oppfatning at vaskearbeid er noe nedverdigende, noe man kanskje helst ville sluppet om man bare hadde utdanning. Det er ikke tilfelle. Samfunnsforsker May-Len Skilbrei har med sitt feltarbeid i renholdsbransjen vist oss at kvinnene stort sett var fornøyde med situasjonen. Mange av de hun intervjuet viste liten interesse for at deres barn skulle være sosialt mobile, altså var de komfortable med å føre arbeiderklassekulturen videre. Jeg synes vi skal ha dette verdighetsaspektet i mente når vi snakker om såkalte lavstatus yrkesgrupper. Men det er ikke de vi snakker om her. Vi snakker om mennesker med en annen etnisk bakgrunn som blir holdt som gissel i – en for dem - feil klasse.

DE HØYT KVALIFISERTE ikke-vestlige innvandrerne føler mangel på anerkjennelse. Selv oppfatter de ikke at det er deres hudfarge, men blikket som ser som begrenser deres muligheter for å gjøre karriere. Og det er jo vi som er blikket. Det er majoritetsblikket som ser, vurderer, tilrettelegger, begrenser og til slutt velger de som ligner oss selv. Som når arbeidsgiveren til den ene informanten sier at hun ikke er rasist. Men hun vil ikke la ham jobbe i resepsjonen. Gjestene vil nemlig ikke se innvandrere, og bedriften vil derfor tape på det. Jeg tror vi skal ta inn over oss at dette blikket kan minne litt om forakt. Forakt ligner på likegyldighet: Det som foraktes, aktes ikke, enses ikke, overses. Forakt er en fiendtlig form for likegyldighet, som sosiolog Dag Østerberg har formulert det. Og snublende nær forakten ligger dessverre selvforakten. Den som foraktes over tid, vil gjerne overta den andres holdninger til seg selv. Nettopp derfor skal vi være glade for at disse menneskene har sine egne strategier - nemlig drømmer og lengsler som gjør det mulig å overleve.