Onkel Skrue fra Molde

Noen millionærer er ikke som andre. Kjell Inge Røkke er annerledes enn de fleste. Men han drives åpenbart av de samme lyster: Han samler på penger, og ønsker å samle flere enn noen annen nordmann. Så vidt jeg kan se, er han i ferd med å lykkes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Naturligvis kan vi le av fiskeren Røkke og si at han bruker fremmedord som Bør Børson, at han er en fremmed fugl i det norske kapitalistmiljøet, at han er en onkel Skrue som elsker å plaske i sin egen pengebinge. Noen vil vel legge vekt på at han er hensynsløs og kynisk, at han sier han er langsiktig, men handler kortsiktig, at han vil bygge og utvikle industriarbeidsplasser, men legger dem ned.

  • Men det går også an å se på ham som en spiller som er dyktigere enn de andre spillerne ved bordet. Han så at Aker var drevet av Tom Ruud som en bank, og at verdiene var mye høyere enn det som kom fram på Børsen. Dette var ikke Røkke alene om å se, men det var han som kapret pengebingen til en rimelig pris. Røkke tok Aker, og Ruud fikk Kreditkassen i belønning. Og på Aker Brygge har hans puddel Bjørn Rune Gjelsten gjort kunster og logret med halen.
  • Hele veien bedyrer Røkke at han er langsiktig og industriell, og han får venner i fagbevegelsen og i Orkla. Både LOs Jan Balstad, Akerklubbens Leif Furre og Orklas Jens P. Heyerdahl går god for ham. Men det tar ikke lang tid før Røkke igjen begynner å røre på seg. Han bekjentgjør at diamanten i Aker-diademet, Scansem, er til salgs for en god pris. I vinter går sementen til Tyskland og innbringer Aker en gevinst på 5,2 milliarder. Så mye for Røkkes industrielle langsiktighet.
  • I fjor høst skjer det ting innen olje som tørker ut markedet for den andre delen av Aker, nemlig verftsdelen. Røkke sender ut røyksignaler om at Aker Maritime er til salgs. Da går det skjelvinger gjennom hele organisasjonen, for forsvinner det, sier Røkke det siste farvel til både sin langsiktighet og sin industrielle satsing, som var den merkelappen han solgte seg inn i Aker med. Men så går jo oljeprisen opp igjen, og Røkke sender ut nye signaler: Får jeg noen marginale oljefelt i Nordsjøen, så kan jeg nok tenke meg å bli langsiktig igjen. Det ville opplagt ha tilført Aker en verdiøkning som selv Røkke ville ha hatt glede av å dyrke en stund.
  • Men før det skjer, vil han helst ha full kontroll over bingen. Og da setter han fram et dårlig tilbud til de øvrige aksjonærene, med et innforstått alternativ som er enda dårligere. For han har jo allerede såpass kontroll over selskapet at han kan sørge for at aksjene går enda lenger ned. Er det da noen som har mot til å vente, og kanskje tape enda mer?
  • Slik tar fiskeren Røkke nakketak på alle som kommer i hans vei. Noen har prøvd å ta ham ved hjelp av lover og regler. Men verken SND eller Tore Lindholt i Folketrygdfondet har greid det. Vi andre prøver å kritisere ham på moralsk grunnlag, men god, gammeldags bestemormoral går jo ikke på aksjemarkedet. Her gjelder den sterkestes rett. Og i det spillet er Røkke en vinner. Dessuten er det et spørsmål om hvem som har monopol på det moralske metermålet i slike spørsmål. Røkke har jo på sett og vis spilt åpent, det er andre som spiller på bakrommet. Så kan man si at han driver et kynisk spill med arbeidsplasser. Men fortsatt er det flere i arbeid i Aker nå enn det var da Røkke overtok, og stagnasjonen i Nordsjøen kan han ikke få skylda for.
  • Jeg antar at Kjell Inge Røkkes ambisjon er å samle penger. Overfor en slik fyr finnes det ingen rimelige forhandlingsmuligheter. Han utnytter alles svakheter og slår til. Men er det ikke sånn det er både i New York, Hongkong, London og Tokyo? Det er dette kapitalismen handler om. Der er alt til salgs om prisen er høy nok.
  • Kjell Inge Røkke har lært seg det kapitalistiske spillet i de røffe farvann i Alaska. Han er kreativ, kjapp, folkelig, kampvillig og dristig, kombinert med en strategisk begavelse og en brennende vilje. Dessuten er han ikke fra Oslo, han er fra distriktene, og har følgelig et ønske om å hevde seg. Dessuten bruker han egne penger. Han har hele tida sagt: Dette er mitt, jeg vil ha store hus, raske fly og vakre kvinner. Han la seg nok en stund inntil den sosialdemokratiske puppen, men han kan ikke måles med sosialdemokratiske mål. Nå er han antakelig i ferd med å få det han kan få i Norge. Neste gang vi møter ham, er det kanskje ute i verden. Men han vil aldri slutte å overraske.