Onsdag 13. mars

Det er den andre lange natta av invasjonen av Ramallah, byen jeg bor i.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra mitt hus kan jeg se ned på et nybyggerområde som nå er totalt forvandlet til en militærbase. Tanks og bulldosere brølte til seint på kvelden for å sende signalet om invasjonen. Jeg visste at de i første omgang var på vei mot flyktningleiren El Amari. Apache-fly utførte bomberaid mot utvalgte mål.

Jeg tenkte på hvilke steder som ble truffet. Ambulanser kunne høres like etterpå. Jeg forsøkte å beholde roen, slik at de små barna her hjemme kunne føle seg trygge. Jeg kunne se dem klamre seg til sin mors legger da strømmen gikk.

TV sluttet å virke. Ingen nyheter. Ingen telefon. Ingen tegneserier. Telefonen var stille i timevis, så da den plutselig ringte igjen, var det som en alarm.

I den andre enden var den israelske forfatteren Amos Oz. Han spurte hvordan vi hadde det, og håpet vi var OK. Han snakket om galskapen i en turbulent politisk situasjon.

Han sa han skulle reise til Oslo for å motta en pris for ytringsfrihet, den jeg selv mottok i 1994. Jeg tenkte litt på Oslo-kanalen - og hvor skjør fredsprosessen var. Men da slo det meg at det er en luksus å tenke på fred i krigstid.

Nei, det var en luksus å gå bortenfor den umiddelbare frykten som lyser fra barnas øyne. Hvordan vil det være for foreldre, når de føler at de ikke kan beskytte sine barn?