FØR VALGET

i 1997 satset KrF på to områder: verdimobilisering og kontantstøtte. Altså en kombinasjon av ikke-materielle verdier og hard cash. Resultatet ble en suksess: 13,7 prosents oppslutning, regjeringsmakt og statsministerparti. At verdimobiliseringen seinere viste seg å bli en fiasko, ikke minst fordi den ble satt bort til en offentlig oppnevnt verdikommisjon, er så. Under valgkampen var timingen inne for «verdier», hvor svevende de enn måtte fortone seg for velgerne. Det var et udekket behov for slikt på forsommeren i 1997. Og kontantstøtte - 3000 kroner i måneden for ikke å bruke et offentlig velferdsgode - var som manna fra himmelen for småbarnsforeldre med anstrengt økonomi og tilgang på dagmamma.

NÅ PRØVER

partiet seg igjen med samme oppskrift. I forslaget til politisk program for neste stortingsperiode finner vi en skjønn blanding av partiprofilering og valgflesk, ansvarlighet og populisme. Verdiene er sammenfattet i fire kjerne-f-er: fattigdomsbekjempelse, familie, frivillighet og fornyelse. Hvem er ikke for slikt? Kanskje har programkomiteen tenkt seg f-yndordene som en slags motsats til «Frp-for-folk-flest» eller «full-før-Færder». Kontantstøtten blir foreslått økt fra dagens 3657 kroner i måneden til 4400. Det vil koste ca. 600 millioner kroner mer enn dagens ordning. Ettersom nær 70 prosent av foreldrene til ett- og to-åringene mottar kontantstøtte, må vi konstatere at det er en populær ordning. De kan umulig stemme KrF, alle foreldrene. Programkomiteens leder, Knut Arild Hareide, pekte under presentasjonen av programmet på at ordningen har en «god sosial profil». Kontantstøtten kommer altså dem mest til gode som ut fra økonomiske mål trenger den mest. Da er det, mener Hareide, et paradoks at Ap og SV er så sterke motstandere av ordningen.