Ønskereprisen

Verdimobilisering og kontantstøtte var KrFs suksessoppskrift i 1997. Vil det virke i 2005?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØR VALGET

i 1997 satset KrF på to områder: verdimobilisering og kontantstøtte. Altså en kombinasjon av ikke-materielle verdier og hard cash. Resultatet ble en suksess: 13,7 prosents oppslutning, regjeringsmakt og statsministerparti. At verdimobiliseringen seinere viste seg å bli en fiasko, ikke minst fordi den ble satt bort til en offentlig oppnevnt verdikommisjon, er så. Under valgkampen var timingen inne for «verdier», hvor svevende de enn måtte fortone seg for velgerne. Det var et udekket behov for slikt på forsommeren i 1997. Og kontantstøtte - 3000 kroner i måneden for ikke å bruke et offentlig velferdsgode - var som manna fra himmelen for småbarnsforeldre med anstrengt økonomi og tilgang på dagmamma.

NÅ PRØVER

partiet seg igjen med samme oppskrift. I forslaget til politisk program for neste stortingsperiode finner vi en skjønn blanding av partiprofilering og valgflesk, ansvarlighet og populisme. Verdiene er sammenfattet i fire kjerne-f-er: fattigdomsbekjempelse, familie, frivillighet og fornyelse. Hvem er ikke for slikt? Kanskje har programkomiteen tenkt seg f-yndordene som en slags motsats til «Frp-for-folk-flest» eller «full-før-Færder». Kontantstøtten blir foreslått økt fra dagens 3657 kroner i måneden til 4400. Det vil koste ca. 600 millioner kroner mer enn dagens ordning. Ettersom nær 70 prosent av foreldrene til ett- og to-åringene mottar kontantstøtte, må vi konstatere at det er en populær ordning. De kan umulig stemme KrF, alle foreldrene. Programkomiteens leder, Knut Arild Hareide, pekte under presentasjonen av programmet på at ordningen har en «god sosial profil». Kontantstøtten kommer altså dem mest til gode som ut fra økonomiske mål trenger den mest. Da er det, mener Hareide, et paradoks at Ap og SV er så sterke motstandere av ordningen.

ET LIKE STORT PARADOKS

er det imidlertid at KrF kjører ufortrødent videre på ordningen til tross for at den ikke har den ønskede effekt. Evalueringen av reformen viste at kontantstøtten bare førte til ubetydelig mer samværstid mellom barn og foreldre. Den ble på mange måter en dagmammareform og en økonomisk fristelse for foreldre til å velge dagmamma framfor barnehage. Og siden det stilles klare kvalifikasjonskrav til barnehager, og ikke til dagmammaer, må vi kunne si at ordningen lokker foreldre bort fra en god omsorgsordning til en mindre god. Med tanke på at alle kan få kontantstøtte, rik som fattig, trengende og ikke trengende, virker heller ikke ordningen direkte fattigdomsbekjempende. Snarere hemmer den yrkesdeltakelsen og integreringen av fremmedspråklige. Når småbarnsforeldre får valget mellom å motta nærmere 9000 kroner i måneden i kontantstøtte for to barn i støttealder og å søke jobb og betale 3000- 5000 kroner for å ha dem i barnehage, er valget for mange i realiteten gjort. Det forklarer også at det blant foreldrene til de nærmere 80000 barn som nå utløser kontantstøtte, finnes mange som under ellers like vilkår ville valgt barnehage. Men livet er fullt av fristelser, også for strategene i KrF.

SÅ SPØRS DET

om oppskriften virker like godt denne gang. Markedet for kontantstøtten er nedadgående, siden barnehagereformen med makspris for mange vil være et bedre alternativ. Det blir dermed potensielt færre velgere som skulle gi sin stemme til KrF som takk for denne. På den annen side kan KrF noe ufortjent få kreditt for den barnehagereformen som SV, Frp, Ap og Sp tvang gjennom. Effekten av KrFs verdiprofilering er også usikker. Den nye partilederens mørkemannsstempel har nok bidratt til å sende KrF mot bunnmålinger. Mange ser, og vil hevde med styrke, at virkemidlene i regjeringens økonomiske politikk og KrFs ønske om en mer rettferdig verden spriker. På den annen side gir programmet et inntrykk av at KrF står for en kapitalisme med et tilsynelatende menneskelig ansikt. Programmets viktigste bidrag er nok likevel at det har sitt kristenkonservative særpreg og at det kan passe like godt i en sentrum- høyre-koalisjon som i en sentrum- venstre. Partiet er seg særdeles bevisst på at det ikke har all makt og ikke vil få gjennomslag for alle enkeltforslag. Følgelig er det beredt til å forhandle om det meste.