Ønskereprisen

Hvem er mest Gro og Kåre? Det er kamp om rollene i ønskereprisen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er Erna Solbergs

skyld. Så lenge Jan Petersen ledet partiet umerkelig til høyre, var det få som syntes å bekymre seg for at blokkene i norsk politikk var iferd med å gjenreises. Men så kom Erna Solberg og flyttet rett inn i B-blokka. Ikke før hadde hun satt nøkkelen i døren, vred hun til høyre og sendte en invitasjon til Frp, mens Jens Stoltenberg ble strøket av gjestelisten.

De er fiender nå, Jens og Erna, selv om de ikke lenger er like sikre på hva de krangler om. De har arvet både fiendeskapet og retorikken fra Gro og Kåre, norsk politikks to siste supermakter, og fyrer løs på hverandre som om det er landets fremtid som står på spill.

Midt i skuddlinjen

står Kjell Magne Bondevik og nekter å flytte på seg. Han tror han er udødelig i sentrum og refser begge parter - og mediene, som vanlig - for å skape et kunstig fiendebilde. Til Dagsavisen under streiken sa han at han misliker polariseringen, fordi den vil være uheldig for samfunnsutviklingen. Alliansen mellom Ap, SV og Sp vil skape ustabilitet i norsk politikk, og statstministeren er heller ikke enig med Høyre-lederen i at budsjettet primært bør gjøres opp med Frp. Så lenge han er sjef, vil regjeringen fortsette å gå til høyre og venstre.

Et øyeblikk glemte Stoltenberg at det var Erna som skulle spille Kåre mot hans Gro. Han gøyv løs på Kjell Magne, kalte ham feig og uforutsigbar, og nå fikk Krf se å komme seg over i hans blokk. Det er mulig det var streiken som inspirerte til ordbruken. Uten Akersgatas desker i arbeid, måtte Stoltenberg spissformulere seg selv.

Men selv

brobyggeren Kjell Magne Bondevik kan ikke dekke til konturene av den nye blokkdannelsen. Stoltenberg har endelig sagt høyt det som en stund har ligget i kortene, at målet er en flertallsregjering med SV og Sp etter valget neste år. Mens du må tilbake til 1980-tallet for å finne et mer begeistret Høyre enn på siste landsmøte, den gangen partiet hyllet en Reagan-inspirert dynamisk skattepolitikk og mente folkets frihet og lykke var avhengig av ferskt brød etter klokken fem.

Kanskje er ikke

Jens og Erna like fresende motpoler som Gro og Kåre, men etter det lange sentrumsløpet er folk modne for et utbrudd.

Det er politikken også. Det er riktig som Bondevik påpeker at det politiske bildet er mer nyansert idag enn på 1980-tallet, ikke minst fordi vi har fått to store fløypartier. Men når han mener at polariseringen tildekker at Høyre og Ap faktisk er enige om en rekke saker, er det knapt en avsløring. Den ansvarlige storkoalisjonen i norsk politikk er fortsatt deler av næringslivets våte drøm, slik den var det i enda større grad for 20 år siden. Likevel representerer de to partiene klare ideologiske alternativer i dagens politikk. Høyres konkurranseinstinkt er sterkere enn noensinne og har også fått solid gjennomslag i regjeringen, som i sin innstilling til den nye konkurranseloven mente at 'konkurransehensyn må tillegges vekt innenfor alle politikkområder, og at konkurranse skal være et selvstendig mål på linje med andre samfunnshensyn'. Det er en oppsiktsvekkende høyredreining når regjeringen vil gjøre konkurranse til et selvstendig samfunnsmål, ikke bare et middel, en dreining sentrumspartiet Krf altså stiller seg bak når det samarbeider med Høyre.

I Oslo klarte

riktignok Krf nylig å stagge storebrors privatiseringsiver, da Høyre nok en gang ville selge kommunens eierandel i energiselskapet Hafslund ut av landet, men det blir neppe med det forsøket.

Oljepengene har gjort det mulig for regjeringen å gi store skattelettelser uten dramatiske kutt i det offentlige, men på lengre sikt er en mindre stat Høyres mål. Tiden vil vise om Jern-Erna er lederen som vil stramme inn. Hennes håndtering av kommunene tyder på at hun har både vilje og handlekraft.

Kanskje Gro og Kåre parallellen mest av alt er et ønske om friskere TV-debatter. Men når 1980-tallets retorikk om fellesskapsløsninger kontra privatisering og konkurranseutsetting igjen gjennomsyrer den politiske debatten, er det ikke bare nedarvete fraser. Det er reelle skillelinjer.

At Krf vegrer seg for å velge side, er forståelig. Det er bare i H-blokka Kjell Magne Bondevik kan ta heisen opp til 15. etasje. I de to andre blokkene regjerer Høyre og Ap.