Operaen er ikke en gave bare til Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Like etter åpningen da jeg kastet et blikk bort på Operaen fra naboen Havnelageret, hvor Dagbladet holder til, tenkte jeg ett øyeblikk: Wow, kritikerne har virkelig rett. Marmoren blir ikke bare gul, den blir skittengrå også.

Jeg kikket en gang til og måtte innse at de mørke flekkene som så å si dekket operataket var mennesker. Tett i tett. På en helt vanlig hverdag. Tilstrømningen avtok heller ikke med nyhetens interesse. Både turister og osloborgere fortsetter

å valfarte til Bjørvika; folk som aldri har satt sine bein i operaen og kanskje aldri kommer til å gjøre det. En stund var det vanlig å se polske gjestearbeidere med fiskestenger nede ved vannkanten. På varme sommerdager i fjor hendte det at de stupte ut i havnebassenget.

Bjørvika minnet plutselig om en sydlandsk europeisk by, langt unna den gamle, innestengte containerhavna.

Nå har operabygget fått enda en pris. Mies van der Rohe-prisen deles ut av EU-kommisjonen annethvert år og blir omtalt som «europamesterskapet i arkitektur». Snøhetta er etter hvert godt vant med å bli priset, men denne regnes som en av verdens mest prestisjefylte arkitekturpriser. At et norsk operabygg skulle gå til topps i konkurranse med det ypperste av nyere arkitektur i Europa, er rett og slett en sensasjon og en milepæl.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter den årelange og særnorske politiske striden om både pengebruk og lokalisering, er begrunnelsen en bekreftelse på at man har lyktes i å skape noe mer enn et møtested for en liten eksklusiv klikk av operabøffer: «Den Norske Opera & ballett i Oslo er mer enn bare en bygning. Den er først og fremst et byrom, en gave til byen. Bygningen kan ses som en katalysator for all energi i byen.»

EU-kommisæren for kultur, Jan Figel, sa i forbindelse med tildelingen i går at “arkitektur er en høyst synlig test på kreativitet og innovasjon, og dagens

prisvinner viser fordelen av å investere i europeiske arkitekttalenter".

Prislappen var på fire milliarder kroner. Ikke minst Frp var raske til å regne ut hva man ellers kunne få for pengene av skoler, sykehjem og annen velferd. Operadronningen Anne Enger innrømmet siden at hun hadde underspilt samferdselskostnadene som ville følge med. Oslo fikk ikke bare en ny opera, men en helt ny bydel.

Men Operaen er ikke en gave bare til Oslo. Den er blitt et signalbygg for hele landet. Forleden ble jeg kontaktet av BBC som holder på med en dokumentar om europeisk nasjonalisme. I den forbindelse skal et TV-team til Oslo 17. mai. Hvor ville det være passende å gjøre et intervju? Vigelandsparken, foreslo jeg. De monumentale skulpturene syntes å kle temaet.

Aldri hørt om, var svaret. Hva med Operaen? Var ikke den et uttrykk for den moderne norske identitet? Den var uansett et bygg briter raskt ville forbinde med Norge. Akkurat som Big Ben. Det var sikkert noen som protesterte mot å bruke penger på et klokketårn også.