Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Operasjon hjelp

Det er ikke bare USA som nå posisjonerer seg i Sørøst-Asia via nødhjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I KJØLVANNET AV monsterbølgen i Sørøst-Asia foregår det nå et politisk spill som blir interessant å følge. Viljen til å hjelpe skal ikke underkjennes, men medlidenheten tar en gang en slutt. Det vil ikke de politiske ambisjonene til supermakta USA gjøre. Ei heller land med supermaktambisjoner som Kina og India. Hvordan regionens største yter av bistand, Japan, vil posisjonere seg er usikkert. Foreløpig har Japan bare vist økonomiske muskler ved å yte mest penger: 500 millioner dollar. USA gir 350 millioner dollar etter å ha fått et rapp over fingrene av FNs nødhjelpskoordinator, Jan Egeland. Gjerrig ville ikke USA være og tidoblet beløpet. Og det hadde ikke noe med Egelands utspill å gjøre, hevdet USA snurt.

HANGARSKIPET «Abraham Lincoln» som har vært selve symbolet på USAs krig mot Saddam, både i 1991 og 2002, var først på plass og hadde med vann, kjeks og nødhjelp til de nødlidende i Aceh. For amerikanerne er effektive når det gjelder. Amerikanske soldater ble møtt med smil og takknemlighet på disse dødsmarkene. I Irak er slikt en umulighet. Og USA har særlig konsentrert hjelpearbeidet om den indonesiske øya Sumatra, hvor en konservativ form for islam står sterkt og muslimske opprørere kjemper mot regjeringen. Avtroppende utenriksminister Colin Powell sier det rett ut: Han håper verden nå ser at USA har en human side. At amerikanske verdier ikke bare fører til død. De amerikanske soldatene sier det enda klarere: «Her hjelper vi folk. Vi ødelegger ikke.» Og for å få budskapet ut er det selvsagt en haug journalister med på hangarskipet.

USAS REGJERING er ikke alene om å se muligheten til en politisk posisjonering i regionen. India var tidlig ute. Statsminister Manmohan Singh takket nei til nødhjelpen Bush tilbød ham over telefon. Det folkerike landet kunne hjelpe både seg selv og naboene, var svaret. India ville ikke være offer, men en mektig hjelper. Og det var viktig at landet var tidlig ute for å vise politiske muskler. Ikke minst i forhold til Pakistan. Derfor sendte India hjelpesendinger verd 140 millioner kroner til Sri Lanka og Maldivene. Thailand fikk en hjelpepakke verd tre millioner kroner. India trår kraftig til nå for å vise sin posisjon i regionen, og fordi landet kjemper om en permanent plass i FNs sikkerhetsråd.

OGSÅ KINA viser sine stormaktsambisjoner ved å sende ut store legeteam. Kina yter også 63 millioner dollar, som ikke er så mye i forhold til landets størrelse. Men det er det meste Kina har gitt i nødhjelp noen gang. Og det er et signal om at giganten vil være med på operasjon medlidenhet selv om landet ikke er innlemmet i koalisjonen USA, India, Japan og Australia.

I DET POLITISKE spillet som skjer i skyggen av nødlidende har ikke minst FN en viktig rolle. Verdensorganisasjonen har et tøft år bak seg med anklager om både korrupsjon og udugelighet som generalsekretær Kofi Annan må ta tak i allerede denne måneden. I motsetning til en rekke konservative amerikanske politikere ønsker resten av verden et bedre FN. Ikke et nedlagt FN. Det skal bli spennende å se om muslimene i Indonesia tror mer på president Bush og hans demokratisering av verden etter å ha fått vann og kjeks. Kanskje det skal mer enn en monsterbølge til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media