Opp- byggelig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Min kollega var rystet. Han hadde kjørt meg hjem etter sein jobbing torsdag kveld. I det vi skiltes sa han: –Nå rekker jeg akkurat «Rebus», en god påminnelse også for meg, som i ukevis har gledet meg over denne skotske, særdeles uhøvla krimhelten. Rebus er sta, udiplomatisk, egenrådig, skilt, men svak for kvinner, øl og dram, snakker brett, bruker tvilsomme avhørsmetoder og er så fjernt fra Oxford og Cambridge som det går an å komme. Og han inntar som sagt tv-boksen torsdag kveld, da vi nærmer oss ukeslutt, gleder oss til helg og gjør oss klar til fredagens siste kraftanstrengelse. Kanskje deler vi et glass med Rebus, der vi sitter i sofaen. Perfekt.

Men min kollega var altså rystet, dagen etter, da vi igjen møttes på jobb etter å ha fulgt vår helt i en stiv time kvelden før. «Det var i råeste laget», sa han og skuttet seg. Jeg forsto hva han mente. Siste episode begynte med en kokainsniffende gallerist, som raskt ble tatt av dage. Neste scene er Rebus som hiver en kopp i veggen farlig nær sin kvinnelige sjef som han åpenbart har hatt et forhold til tidligere, men nå bedriver psykologisk krigføring mot. Han blir tvangsplassert på politiets forbedringskurs, kommer i slett selskap, som lokker ham med på særdeles rå torpedoaktivitet, som å knuse hender til kriminelle skyldnere, stifte dødsbrann hos andre, med den følge at uskyldige barn og ektefeller omkommer. Vår helt er med på alt. Etter hvert forstår vi at han er med «under cover» for å avsløre nettopp disse politikjeltringene, som til slutt blir skutt og drept av ulykkelig kriminell som i episodens klimaks stikker pistolen i egen kjeft og dusjer veggen bak seg med blod. Men likevel, tenker vi. Innebærer det å infiltrere kriminelle miljøer at man svelger et drap eller tre? NRK-serien «Rebus» gir ikke noe godt svar på etiske dilemmaer.

«Godt at barna ikke var hjemme», sier min kollega. Han har fire av dem, som alle skal bli «gangs menneskje.»