Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Opp alle jordens...?

Det heter velferdsforskning. Ifølge multivariantdissonansen, eller var det kognisjonshyperbelen? Samma det. I alle fall går norsk samfunnsforskning sin gang. Jeg har sett det selv, laiv, da hundrevis av forskere møtte fram i Folkets Hus i Oslo for å avlegge rapport under den provoserende tittelen «Velferd og samfunn». Mer enn hundre forskere anbefaler hermed velferdsstaten slik vi kjenner den, stort sett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kan være trygt å vite dette i en forvirret tid hvor globaliseringspessimister og markedsoptimister konkurrerer om å beskrive framtida. Den norske velferdsstaten kommer til å bestå. Ideen var så god og så nitid utarbeidet at det kommer ikke på tale å legge den ned. Noen justeringer her og der skal nok vekke politisk debatt, men i det store er vi som resten av Norden, rungende enige om å bruke rundt en tredjedel av nasjonalproduktet til velferdsgoder vi har lært å se som selvfølgelige.

  • Dessuten er velferdsstaten et prosjekt som sysselsetter flere enn noen vet av. Ikke minst sysselsetter den alle velferdsforskerne på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet som skal vise oss hvordan velferdsstaten virker og hvordan den kan bli bedre. En samfunnsforsker er i dag ikke så mye en uavhengig samfunnskritiker, som hun er en aktiv deltaker i styringen av det bestående, en ansvarlig part i saken på vegne av et departement, et direktorat, en etat.
  • Det er jo selvfølgelig langt kjedsommeligere enn når den fristilte ener hever seg over massene for å rive og slite i gamle sannheter, fordommer, stivnet tankegods og frister med et nytt og mer tidsriktig paradigme. På den annen side kjenner vi verdien av den utrettelige vesle dråpen når den uten store fakter uthuler steinen. Det er ikke bare forskernes feil at det er lettere å finne oppdragsgiver for den som vil avdekke levevilkårene til meieriansatte over 50 år, enn det er å få betalt for å lete etter mer grunnleggende sannheter som kanskje ikke gagner en eneste meieriarbeider på kort sikt. Det er sånn det er, i velferdsstaten.
  • Dermed forårsaker ikke dagens velferdsforskere mer støy enn hva en middels opplagt Carl I. Hagen på en god dag i TV2 kan få ut av en eventuell rapport om det offentliges utgifter til flyktninger som ikke vil bo i en grøft i Makedonia, selv om Norge betaler. Temperaturen er ute av samfunnsforskningen, i motsetning til hvordan det var da særlig rettssosiologen Vilhelm Aubert etter krigen førte den intellektuelle venstreopposisjonen i kamp mot det bestående samfunn. Den gang skulle velferdsstaten og statsforvaltningen først avsløres så det svidde, og så reformeres.
  • I dag kan det virke som vi er ferdige med de grelleste avsløringene. De fattige er ikke fattige nok og de marginale ikke utstøtte nok til å spre sjokkbølger gjennom mediene. Derimot er de rike blitt så rike og så mange og prangende at vi har lært oss å tolerere økte forskjeller. Og arbeidsledigheten er så lav at vi kan nøye oss med å reformere reformene uten å bli uvenner av den grunn. Litt mer tvang, litt mindre trygd, litt mindre stat, litt mer marked, litt mer Tony Blair før du krever din rett. Verre er det ikke.
  • Det er forskerne som måler og veier og teller på vegne av partene når politikken skal utformes. De evaluerer også resultatene på oppdrag fra de samme aktørene. Derfor er norsk samfunnsforskning så foruroligende lite helhetlig og samlende for det vi før kalte samfunnskritikken. Det er konsensus som rår. Uansett tiltro til eller uro over velferdens kår når kapitalen flyter fritt og Norge bare er et lite land i verden, preger enigheten samtalen når velferdsgodene skal fordeles ifølge det nye og liksom avideologiserte alternativet som heter den tredje vei ute i Europa, og arbeidslinja på norsk.
  • Marginalisering eller integrering står sentralt i velferdsforskningen, der målet er individets fullverdige medborgerskap. Slike medborgerskap må selvfølgelig problematiseres. Jeg tror det handler om å takle forskjellighet, hvis jeg forsto sosiologispråket i all sin kontekstuelle regresjonsanalytiske anomi, eller var det dystopi? Samma det. Bare ingen venter at vi skal gå i 1. mai-tog for flere signifikante relasjoner.