Opp og så ned

Signalene er tvetydige for tida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens eiendomsmeklerne jubler i en slags vantro over ny prisvekst for boliger også i februar, varsler statsminister Jens Stoltenberg dystrere utvikling og økt ledighet. Er vi over det verste eller står vi foran det verste? Skal vi bytte bolig nå, eller skal vi vente? Skal vi ta opp lån, eller betale ned?

Det er liten tvil om at rentekutt på 3-4 prosentpoeng har hatt betydning for boligsalget. Prisene har steget både i januar og februar, sterkere enn fagfolk hadde forventet. Det rykker i både kjøps- og salgsnerver. Og psykologien skal vi ikke kimse av i en markedsøkonomi. Sannsynligvis kan vi se en vekst også i mars fordi så mange nå vil mene at tida er inne for å gjøre et godt boligkjøp, samtidig som salgsprisene ikke ser så gale ut.

Like utvilsomt er det at husholdningenes kjøpekraft er blitt betydelig bedret, dels som følge av rentekutt, og dels som følge av at fjorårets lønnsoppgjør slår inn med full tyngde i år. Vi har mer å rutte med nå enn for ett år siden, til tross for alle truende skyer over verdensøkonomien. Gitt at man ikke har tapt millioner på børsen, men tvert imot har en trygg jobb, god inntekt og et lyst sinn, er tida inne for de riktig gode kjøp. For mye er på salg. Alt fra sko til båter. Og handelen i januar var større enn forventet, særlig på klær og sko. For ikke å snakke om skisalget.

Men vil boligprisene fortsette å stige? Sjeføkonom Øystein Dørum i DnB NOR Markets tror prisoppgangen er forbigående. Dørum viser på samme måte som Stoltenberg til alarmerende nyheter fra internasjonal økonomi. De bare styrker troen på at arbeidsledigheten vil stige betraktelig. Dessuten tilsier to makroøkonomiske tommelfingerregler at den kortvarige oppgangen blir mer enn oppveid av framtidig nedgang. Den ene regelen tilsier at et rentekutt på fire prosentpoeng, isolert sett og over tid, vil øke boligprisene med vel 10 prosent. Den andre går ut på at en økning i arbeidsledigheten på ett prosentpoeng, isolert sett og over tid vil redusere boligprisene med vel 10 prosent. Økningen i arbeidsledigheten vil altså nullstille den prisveksten vi har sett nylig.

Siden rentekuttene nærmer seg full effekt, og ledigheten ennå ikke har skutt voldsomt i været, er pilene som peker ned tyngre enn de som peker opp. Logikken tilsier at vi bør selge nå, flytte på hybel og vente på enda lavere boligpriser. Men som sagt. Markedet er ikke logisk.

En kollega har en annen formel. Den er slik: Jo dypere krisa blir, jo mer forskjellig vil den virke på folk, ut fra sosiale og geografiske kriterier. De som rammes av ledighet, sykdom og skilsmisse vil måtte selge, ofte med tap. De med trygge jobber eller penger på kistebunnen får mye mer for pengene. De som lever på steder med sårbar eksportindustri lever farlig. De som bor i storbyene, lever tryggere. Der er det alltid noe annet å ta seg til, og noen nye å flytte inn hos.