Oppdaterte leger?

Kunnskapstilbudet for leger er enormt stort, og det er vanskelig å være fullt oppdatert. Men det finnes gode kilder som er bra tilrettelagt for rask innføring i tilgjengelig kunnskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Professor i samfunnsmedisin Arild Bjørndal gir i Dagbladet 7. januar i år uttrykk for stor bekymring for legenes oppdatering av kunnskaper. Spesielt har han omsorg for indremedisinere, som etter hans mening minst må «...lese tyve forskningsrapporter hver dag, året rundt - livet ut». Han nærer mindre bekymring for øyeleger, som har det lettere fordi fagfeltet er smalere. Det er lett å være enig med Bjørndal i at kunnskapstilbudet er enormt. Det kan være vanskelig å skille mellom god og dårlig informasjon, men de aller fleste deltar på faglige møter, leser tidsskrifter og oversiktsartikler og holder kontakt med kollegaer, og bruker atskillige ressurser på å holde seg oppdatert.

Bjørndals påstand er imidlertid at «...det eneste rasjonelle er å gi opp, og gjøre så godt man kan, det vil si å basere seg på det man tror man vet».

Som løsning på problemet foreslår han å støtte «...det såkalte Cochrane-samarbeidet med noen få millioner kr. per år». Cochrane-arkivet er i beste fall ufullstendig, og i noen tilfeller er verdien av informasjonen diskutabel. I tillegg foreslår han å bruke tretti millioner kroner på å videreutvikle og ti millioner kroner per år på å vedlikeholde Norsk Elektronisk Legehåndbok, som utgis av et kommersielt selskap, Norsk Helseinformatikk AS.

Andre tiltak han foreslår er at kunnskapshåndtering må bli en obligatorisk del av spesialistutdannelsen og at Legeforeningens tidsskrift må endre innhold (!).

Hus forbi

Når det gjelder spesialistutdannelsen, kreves det i dag minimum to klokketimer teoretisk undervisning per uke. Tidsskrift for Den norske lægeforening formidler regelmessig kunnskap om sykdommer, diagnostikk og behandling og regnes blant de beste i sin genre i Europa.

Med en viss forbauselse registrerer vi dessuten at minst to kilder for kunnskapsformidling for norske leger tilsynelatende er gått Bjørndal hus forbi. Norsk legemiddelhåndbok(NLH) har siden 1984 regelmessig gitt norske leger kunnskap om sykdommer og legemidler ved annethvert år å komme i ny og oppdatert utgave. Den utgis av Foreningen for utgivelse av NLH, som har hatt som medlemmer Norges Apotekerforening, Den norske lægeforening, Statens legemiddelverk og Norsk Medisinaldepot (går nå ut). Boka, som i siste utgave er på ca. 1600 sider, er myndighets- og produsentuavhengig, kapitlene skrives av 80 anerkjente spesialister på de ulike fagfelt, og i alt ca. 120 medarbeidere («referees») gir tilbakemelding om innholdet, som endelig godkjennes av en redaksjonskomité bestående av spesialister hentet fra ulike deler av helsevesenet.

Oppdatert

Boka er delt i tre hoveddeler: en terapidel som omtaler sykdommer og behandlingsalternativer, en systematisk legemiddeldel som tar for seg alle legemidler som brukes i Norge, og en generell del som omhandler bl.a. amming og legemidler, graviditet og legemidler, bivirkninger, interaksjoner etc. Boka kom sist ut våren 2001 i oppdatert versjon, og deles gratis ut til alle norske leger, farmasøyter, medisinske studenter og farmasistudenter. Den finnes gratis tilgjengelig på Internett og oppdateres der to ganger årlig. NLH brukes i stor grad i det daglige arbeid rundt i Helse-Norge. De årlige utgiftene er ca. tre millioner kroner.

Regelmessig

Statens legemiddelverk utgir i samarbeid med svenske myndigheter regelmessig Nytt om legemidler med terapianbefalinger, basert delvis på konsensusmøter hvor også spesialister fra Sverige deltar. Kostnadene ved disse terapiverkstedene er i underkant av 0,4 millioner kroner årlig. Om kort tid vil både terapianbefalinger og preparatomtaler for alle legemidler med markedsføringstillatelse være tilgjengelig på Internett.

Bjørndal synes det er «...flaut at helsemyndighetene og profesjonen selv ikke greier å tilrettelegge kunnskapsgrunnlaget bedre».

Vi for vår del finner det en smule flaut at Bjørndal tilsynelatende ikke er orientert om hvilke kunnskapskilder profesjonen selv og myndighetene tilbyr norske leger.