Oppdrag utført

Etter steinkasting, 63 graders varme og britisk mat er 137 norske soldater nettopp hjemme fra Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GARDERMOEN MILITÆRE FLYSTASJON/SESSVOLLMOEN (Dagbladet):

Militært område, achtung beibi. Klokka har passert fem tidlig morgen, det er seks måneder siden Telemark bataljons ingeniørkompani dro til Basra i Sør-Irak, de skulle landet nå.

Marit Carlsen har stilt seg opp i ankomsthallen med en kaffekopp, har vært våken hele natta for å ta imot yngstesønnen, løytnant Carlsen (30).

HELT IMOT KRIGEN:

- Jeg er enke og kan ikke erstatte faren, men vi har hverandre. Jeg sier til ham at «du er glad i livet, jeg er glad i deg, nå tar du vare på deg selv.» Jeg var helt imot krigen, og jeg er glad det har gått bra med de norske. Det er underlig at gutta skal være underlagt britisk kommando. De blir jo sett på som en del av okkupasjonsmakta. Ikke kan du skille dem fra britene på uniformene, heller. Jeg har ingen sønner å miste.

Det har hendt tilværelsen som mor til en yrkesbefal på tjeneste i Irak har vært tung.

- Det er jo ikke akkurat stedet du drømmer om når du ser steinkasting mot kolonner og selvmordsbomber. Jeg kan ikke se så mye humanitært i at de bruker halvparten av tida på å passe på seg selv.

- Har du vært redd?

- Forsvaret har heldigvis gode nettsider som jeg har fulgt med på, og så har han forsøkt å ringe en gang i uka. Det er jo noe som heter at intet nytt er godt nytt, også.

Militærmarsjer skraller ut fra høyttalerne på rullebanen. Flyet har landet. Ut i kulda kommer de, 134 menn og tre jenter, i kakiuniform, nå venter vinteren, familien og ferie. Marit strekker ut armene og gir sønnen en god klem. Men mor kan ikke klemme så altfor mye på voksne sønner. Bare plukke litt på uniformskragen.

- Har dere reddet verden?

- Verden, eller Stortinget, sier en - som for all del ikke vil bli sitert.

Kommentarene og kallenavnene slenges veggimellom i kantina på Sessvollmoen.

- Ruslebiffen!

- Såpa!

- Beeeeerg! Henda ut av lomma, bort fra testiklene!

Soldatene fra Telemark bataljon er trøtte, noen ligger på gulvet, en hviler hodet på skuldra til sidekameraten og blir kjærlig rusket i håret.

- Vi blir veldig enkle. Vi hadde ikke lov til å bevege oss utenfor leiren annet enn på oppdrag, og vi hadde ikke lov til å nyte alkohol. Det er ikke så mye som skal til for å få oss i godt humør, sier grenader Galleberg (30). Sammen med makker fenrik Jakobsen (28) gumler han fornøyd norsk frokost. Det har vært de to på samme miltraljøsevogn, de to pluss ti til i samme telt, i seks måneder.

VARMEN VERST:

Britenes fritering og steinkasting fra lokalbefolkningen var ikke det verste. Det var varmen.

- Da vi kom ned dit, var det 63 grader. Vi lå i teltet, spiste salttabletter og drakk vann i ei uke for å venne oss til varmen. På det varmeste reiv vi ei bru og bygde opp ei ny.

Før dagen er omme skal de to gjennom legesjekk, møte stressmestringsteamet og omsider møte familien på Rena. Også de pårørende er med på debrifingsprogrammet.

- Jeg har fire unger, på ni, fire og tre år og ni måneder, det verste er å være borte fra dem og kona. Jeg får ikke med meg begynnelsen til den yngste, sier fenrik Jakobsen.

- Jeg har samboer og to gutter på seks og ni år. Det verste er å ikke se dem når du sjøl har lyst eller hjelpe dem når de trenger det til snømåking og andre ting. Før jul røyk vaskemaskinen hjemme, da måtte jeg ringe kamerater og foreldre for å få dem til å hjelpe. Da føler du at du er på en egotripp, sier Galleberg.

Trøsten er at de har hverandre.

- Du må vite at makkeren din er like glad i livet som du sjøl er. Vi er jo mer sammen med hverandre, vi to, enn vi er med familiene våre.

- Vi er nesten gift, går nesten på do sammen.

- Var dere redde?

- Det har vært tider da vi har følt oss usikre. Vi opplevde steinkasting, men det var fordi folk ikke visste hvem vi var når de så militær kjøretøy. Vi har gjort jobben og sikret oss sjøl, kjørt andre veier, unngått store folkemengder og sett et mønster for terrorbombene: de går av om morran i store kryss og har vært rettet mot okkupasjonsstyrkene, sier fenrik Jakobsen.

- Da vi bygde bruer og ryddet opp i gamle eksplosiver, kom folk bort til oss og sa «good, good» og spurte hvor vi kommer fra. Det er ikke så lett å se forskjell på oss, men de ser forskjell når de ser hva vi gjør.

- Burde dere som er på såkalt humanitært oppdrag, hatt andre uniformer enn okkupasjonsstyrkene?

PSYKISKE PROBLEMER:

- Nei, vi er militære selv om vi gjør en humanitær jobb, mener fenrik Galleberg.

Forsvaret har lært av sine feil. UNIFIL-undersøkelsen fra 96/97 viste at fem prosent av Libanon-veteranene hadde fått psykiske problemer etter endt tjeneste. De hentet bagen sin, leverte uniformen og dro rett hjem da de landet på Gardermoen. I dag får alle norske soldater i utenlandstjeneste oppfølging både før, under og etter utenlandstjenesten av stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner.

- Da jeg kom hjem fra Libanon, var jeg skvetten, reagerte på høye lyder og var smånervøs. En lege spurte oss om vi hadde opplevd noe spesielt, noe vi kategorisk benektet, vi var livredde for å få noe på et eller annet rulleblad. Vi beit det i oss, det var ingen kultur for å snakke om slikt i Forsvaret, forteller kaptein Rune Wenneberg, nestkommanderende for det norske ingeniørkompaniet.

- Hva har du sett etter hos soldatene dine for å hjelpe dem?

- Vi ser etter stressymptomer, det kan være at svært utadvendte folk endrer atferd og ikke vegrer seg for å reise ut på oppdrag. Kombinasjonen ekstremt klima og konstant trussel gjorde at Irak-oppholdet var tøft for mange av soldatene.

Av sikkerhetsmessige grunner oppgis ikke fullt navn til de tjenestegjørende i Telemark-bataljonen.

NY KULTUR: Nestkommanderende Rune Wenneberg har tjenestegjort i Libanon, Kosovo, Bosnia og Irak. Han er glad Forsvaret nå følger opp soldatenes psykiske helse. - Før var det ingen kultur for å snakke om slikt, sier han.
TILBAKE PÅ NORSK JORD: Det første laget med IZ- SFOR-soldater, 134 menn og 3 kvinner - som har tjenestegjort i Irak - kom onsdag denne uka hjem fra Irak etter seks måneders tjeneste. Tilbake på Sessvollmoen i Ullensaker kommune måtte soldatene gjennom legesjekk og møte stressmestringsteamet før de fikk møte familien.
HJEMME IGJEN: I bekmørket og januarkulda, til tonene av militærmarsjer fra høyttalere, landet den første IZ SFOR-styrken på Gardermoen etter seks måneders tjeneste i Irak.
MORS GUTT: Mamma Marit Carlsen venter på sønnen, løytnant Carlsen (30).
BESTEVENNER: Grenader Galleberg (t.v.) og fenrik <P>Jakobsen (t.h.) ofrer livet for hverandre om det trengs. - Vi ser jo mer til hverandre enn til familiene våre, sier de.