Oppfulgt suksess

Oppfølgeren er en tradisjonsrik, men omstridt risikosport.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av de siste tiåras høyest elskede norske historier skal snart få sin tredje del utgitt i romanform. Nylig ble det kjent at Kim Karlsen, tenåringsantihelten fra Oslo Vest, nok en gang blir en av bokhøstens hovedpersoner: Når Lars Saabye Christensen utgir «Bisettelsen», sin siste roman om Kim og kameratene hans, er den kommersielle suksessen temmelig sikker. Den første boka om de fire søkende skoleguttene som til sammen utgjør et norsk «Beatles» og innvarsler det gryende ungdomsopprøret, kom ut i 1984. Den ledet Saabye Christensen fra et liv som heller ukjent ung forfatter til en tilværelse der han for alltid vil være et kjent ansikt som særlig forbindes med oppvekstskildringer fra 1960-åras Frogner-trakter. «Plutselig var jeg overalt. Det var ganske massivt», fortalte forfatteren da jeg intervjuet ham for tidsskriftet Vinduet i fjor.

«BEATLES» VISTE seg nemlig raskt å treffe atskillig flere enn generasjonsfellene Saabye Christensen hadde håpet på. Da Dagbladet i 2006 kåret de 25 beste norske romanene og novellesamlingene de 25 siste åra, belønnet leserne «Beatles» med førsteplass. Boka er solgt i over 150 000 eksemplarer, og har lært utallige tenåringer å lese romaner. En historie med en slik respons simpelthen krevde en fortsettelse.

BOK TO, den mørkere «Bly», kom etter seks år – også den til gode kritikker. Saabye Christensen fortalte nylig VG at han daglig har fått spørsmål om når det kommer en tredje utgivelse om Kim. Den voldsomme interessen vitner om de mange kvalitetene og den brede appellen til en generasjonsroman som «Beatles». Men det forteller også om oppfølgerens popularitet. De siste åra er Anne B. Ragde og hennes oppsiktsvekkende suksess med historien om familien Neshov et talende eksempel på oppfølgerens slagkraft: «Berlinerpoplene» (2004), «Eremittkrepsene» (2005) og «Ligge i grønne enger» (2007) har til sammen solgt i over en million eksemplarer. Ingvar Ambjørnsens 1990-tallsbøker om Elling er et annet.

MEN DER Ambjørnsen utga fire Elling-romaner, har trilogien ofte vært det foretrukne formatet. Norsk litteraturhistorie er full av dem: Knut Hamsuns August-trilogi, Cora Sandels Alberte-bøker, Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», Johan Borgens romaner om Lillelord, Sigrid Undsets bøker om Kristin og Erlend og Olav Duuns Ragnhild-trilogi. Duun nøyde seg imidlertid ikke alltid med tre – historien om «Juvikfolket» kom i seks bind. Amalie Skram skrev fire bøker om «Hellemyrsfolket». Om oppfølgerfenomenet kan minne onde tunger om kiosklitteraturens føljetongidé, har det altså solid ryggdekning i «høykulturen». Likevel er det en risikabel øvelse som innebærer fare for skuffelse, både hos kritikere og lesere.

IKKE SJELDEN forblir det første bok som huskes best: «Lillelord» er en ubestridt klassiker – «De mørke kilder» og «Vi har ham nå» mindre lest. Om oppfølgeren har stolte boklige tradisjoner, har dessuten særlig den internasjonale filmindustrien gjort så godt den har kunnet for å skandalisere den og befeste myten om ideen som utelukkende kommersielt motivert: I løpet av ti år ble det laget seks såkalte «sequels» – oppfølgere – til 1980-tallskomedien «Politiskolen». Nylig kom den fjerde filmen om Rambo, som Dagbladets anmelder ga én på terningen. «Star Wars» er sågar representant for fenomenet «prequels» – de seine filmene griper tilbake til før de første. Oppfølgere i filmbransjen er slett ikke bare et amerikansk fenomen: Harald Zwarts «Lange flate ballær 2» ble nylig mottatt med terningkast én her i avisa, den også, men trekker mange kinogjester. Det er liten grunn til å tro at «Bisettelsen» vil inneholde halvnakne, bevæpnede herrer fra Fredrikstad. Men selv for Lars Saabye Christensen er fallhøyden ikke ubetydelig.