Oppgjør om framtida

Statsministerkandidatene Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg snakket om fortida i rettssal 207 i går. Men det var framtida de var opptatt av. Sin egen framtid. I forhold til hvor lite juks det har vært med medlemstallet i AUF, er det oppsiktsvekkende hvor mye opprydding det i ettertid likevel har vært behov for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere statsminister Thorbjørn Jagland fortalte retten hvordan han som AUF-leder måtte sette foten ned for medlemstall hinsides en hver akseptabel fornuft.

Hans utfordrer, Jens Stoltenberg, hadde derimot ingen kunnskap om tall som ikke stemte. Og hvordan kunne han vite det, så lenge han drev AUF nærmest som en politisk satellitt fra lesesalen på Blindern.

Det sikret ham ikke bare solide eksamenspapirer men også distanse til organisasjonens medlemskultur, som var overlatt til et kobbel kreative sekretærer.

For alle som har fulgt den såkalte AUF-saken og påstandene om juks med medlemstallet, skulle gårsdagen være ett av høydepunktene. I stedet ble det en politisk demonstrasjon av hvor ulikt Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg takler ytre press. For det er dramatisk når to av Norges fremste politikere entrer vitneboksen for å forklare seg under ed i en bedragerisak. En sak ikke uten betydning for deres framtidige politiske liv.

Substans

Det avsløres allerede på trappa til Oslo Tinghus, hvor vårsola speiles i objektiver og forventningsfulle journalist-øyne. Som en orm bukter pressekorpset seg fram og tilbake i tinghusets trange lokaler. En dommer som seigpiner sine vitner med langtrukken adgang til fotografering og advokater som overhodet ikke har noe i mot den mørbanking som ligger i Jagland og Stoltenbergs manglende mulighet til å gjemme seg bort når blitzlampene hagler over vitneboksen.

Det har de opplevd gang på gang, både Jagland og Stoltenberg, men aldri under ed. Og mens kollega Bill Clinton i USA kan gjemme seg bak manglende bevis for sin eventuelle umoral, er AUF-saken full av substans.

Den handler om politiske ledere for hvem medlemstall var abstrakter, dels overlatt til andre, dels like sprikende som håret til Tina Turner, Jens Stoltenbergs musikalske favoritt.

Tall, tall, tall

Et tall for staten, et tall for politiske motstandere, og et medlemstall i den dypeste respekt for mandatfordelingen til partiets landsmøte. Og bare det siste i overensstemmelse med den betalende virkelighet, ganske enkelt fordi det handlet om retten til å delta i utformingen av det framtidige Norge slik den i de fleste etterkrigsår har blitt meislet ut på APs landsmøter.

Og det, mener sosialøkonomen Jens Stoltenberg, er som det skal være - mens Jagland mer nølende er byråkratisk opptatt av uklare regler og politisk opptatt av at reelle medlemstall ville redusert AUFs størrelse til fordel for Unge Høyre.

Og dessuten, mener Jagland, handlet det bare om småpenger i statsstøtte. Når han likevel sendte inn søknader basert på tall som aldri stemte med strenge fortolkninger av regelverket, så var ikke det av økonomisk nød, men fordi staten nå en gang hadde åpnet for pengestøtte.

Ulike

Thorbjørn Jagland møtte i retten i går uten entusiasme, dratt dit av svindelpåstander mot blant andre stortingskollega og partifelle Anders Hornslien. Nølende, omstendig og forståelig nervøs.

Deretter Jens Stoltenberg, med entusiastiske forventninger om å få fortelle om en politisk karriere renset for juks. Saklig skolert, offensiv og behagelig organisatorisk distansert i forhold til det som skjedde i organisasjonen på slutten av 80-tallet.

De entret rettssalen like ulike som de entrer den politiske arena i det sivile liv.

Og for alle de som møtte AUF med respekt for organisasjonens 30 000 medlemmer på 70-tallet, er det selvfølgelig alt for seint å få en tidligere statsministers forsikringer om at et slikt tall ikke var i nærheten av virkeligheten.