Oppgjøret med Öcalan

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Etter arrestasjonen av den kurdiske PKK-lederen Abdullah Öcalan i Kenya, er det overhengende fare for at kurdernes sak igjen skal drukne i blod, som så mange ganger før siden vestmaktene lovte kurderne selvstendighet med fredsavtalen i Sèvres i 1920. PKKs 14 år lange væpnede kamp for autonomi for den tyrkiske kurderminoriteten har etterlatt mer enn 30000 døde, noe begge parter i konflikten må ta sin del av ansvaret for.
  •  For Tyrkias del er det nå helt nødvendig at Öcalan behandles i samsvar med menneskerettighetene når han er i varetekt. Den varslede prosessen mot landets erklærte folkefiende nummer én må gjennomføres i betryggende former og med internasjonale observatører til stede. Det internasjonale samfunnet og Tyrkias NATO-allierte kan minst av alt akseptere at Öcalan dømmes til døden. De farsepregede rettssakene mot parlamentarikeren Leyla Zana og forfatteren Yasar Kemal er imidlertid bare to eksempler på at tiltroen til det tyrkiske rettsvesenet er svært lav.
  •  For kurdernes del er det viktig at de voldsomme pro-kurdiske demonstrasjonene over hele Europa ikke kommer ut av kontroll. En rettssak mot PKK-lederen kan paradoksalt nok føre til økt og vedvarende internasjonal oppmerksomhet rundt situasjonen for de til sammen 20 millioner kurderne i Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette bør utnyttes på fredelig vis. Terrorhandlinger, gisseltaking og tragiske selvmordsaksjoner bringer ikke PKK nærmere målet, og skader også de mange kurdiske grupperingene som ikke er enige i Öcalans politiske grunnsyn og valg av metoder.
  •  Öcalan har de siste årene signalisert at kravet om selvstendighet kan modifiseres dersom tyrkiske myndigheter tilstår kurderne autonomi og fulle minoritetsrettigheter. Dette er blankt avvist fra regjeringshold. Det vil ta lang tid før noen av partene av egen vilje er klare for å inngå kompromisser, og det forutsetter i alle fall at våpnene legges til side.