Oppgjørets time

Det er varslet nasjonal gransking av fortidas barnevern. Hva med dagens?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA OLA ØDEGAARD

var 11 år, i 1953, plasserte vergerådet ham på evneveikeskolen Ekne, det som under krigen var Falstad konsentrasjonsleir. IQ ble målt til 76. I boka «Ingen barndom» skriver Ødegaard at han regner med at det elendige testresultatet skulle rettferdiggjøre at han ble plassert på evneveikeskolen. Fjorten år seinere oppsøkte han selv en psykolog, som målte IQ-en hans til 96. År seinere mottok han billighetserstatning fra Stortinget for manglende skolegang. Ødegaard er i dag mannen bak Stiftelsen Rettferd for taperne. Historien hans rommer en brutal gjennomgang av det barne- og familieminister Laila Dåvøy trolig vil finne når hun nå varsler en nasjonal gransking av forholdene for barnehjemsbarn i vår nære fortid. Ødegaard står i dag i spissen for dem som krever oppreisning for overgrepene de har vært utsatt for i ulike barnevernsinstitusjoner. Hittil har 300 personer henvendt seg til stiftelsen. For mange vil nok IQ-testene stå sentralt. Det var slike målinger som luket ut dem som måtte på egne institusjoner der det ofte hersket torturliknende tilstander - og slike målinger legitimerte også sterilisering av taterne. IQ-testene var et lumsk og tøyelig redskap i hendene på den som ville rettferdiggjøre systemets egne overgrep.

JEG HAR LEST

to domsavgjørelser i den såkalte Svanhild-saken. Saken utmerker seg ved å pågå i våre dager. En ung mor er av fylkesnemnda og tingretten fradømt omsorgen for sine to små barn, anken avgjøres i neste måned. Sentralt i saken står Svanhilds IQ, som er på 53, 78 eller 95, alt etter hvilken psykologisk sakkyndig du lytter til. I tillegg kommer en rekke observasjoner og vitnemål som samlet skal si noe om Svanhilds omsorgsevne. Men den som leser dommene, ser hvor sentralt den første IQ-testen står, den som fastslår at hun har «store kognitive begrensninger», en slutning som betyr at Svanhild i framtida ikke vil være i stand til å gi barna forsvarlig omsorg. Det er med andre ord fortsatt IQ-tester i bruk som kan forsvare systemets overtakelse av barn. Det sier seg selv at den som er stemplet «kognitivt begrenset» av barnevernets eksperter, står svakt som part mot autoritetspersoner som fylkesnemnda og rettens sakkyndige.

ULIKE EKSPERTER PÅ

barnevern, psykologi og jus er sentrale når myndighetene i dag skal beslutte om foreldre skal miste omsorgsretten til sine barn. Derfor dukker en psykolog opp hjemme på kjøkkenet hos Svanhild for å måle mors funksjonsnivå og samspillet mellom mor og barn. Under psykologens granskende blikk utspiller det seg små hverdagsscener, der mor skal vise at hun mestrer sin rolle som trygg grensesetter. Psykologens tolkning er skjebnesvanger. Det samme er rettens innsikt i hvordan norsk lov skal forstås i lys av barnekonvensjonen og EMK. Vi er i en rettslig brytningstid, internasjonale konvensjoner kan stå for svakt i avgjørelser i norsk rett. Dagens problemstilling er bl.a. hvordan vi skal sikre at systemet ikke bryter med menneskerettighetene som er inkorporert i lovverket vårt.

DET ER LITEN GRUNN

til å tro at folk flest kjenner sine internasjonale rettigheter. Vi vet også at kunnskapsnivået om dette varierer sterkt hos jurister og dommere. Dermed vet vi heller ikke hva de neste generasjoner finner av lovbrudd hvis barnevernet må underlegges nasjonal gransking om tjue år. Bruken av IQ-tester er åpenbart tvilsom, fordi slike tester ikke sier noe om vedkommendes omsorgsevne. Videre har vi allerede erkjent at kontrollrutinene med barnevernsinstitusjonene og fosterhjem i dag er alvorlig og ulovlig mangelfulle. Vi vet at fosterhjemmene i hovedsak står uten oppfølging og rettledning. Vi vet at høyesterettsadvokat Tor Erling Staff denne uka gikk til politianmeldelse av barnevernet i Tromsø og menighetsrådet i Greåker etter at ei 13-årig jente ble hentet ut av kirkeasyl av barnevernet. Og i Svanhild-saken vet vi at barnevernet har fått tingrettens medhold i at mors samvær med barna skal trappes ned til fire ganger i året et halvår etter at barna er plassert i fosterhjem.

OLA ØDEGAARDS HISTORIE

hører hjemme i ei annen tid. Forholdene som nå skal granskes, handlet ofte om overgrep mot dem barnevernet ga merkelappen «evneveike», i tråd med datidas språkbruk. Det er med andre ord mer enn barnehjem som må granskes. Det handler om en hel særomsorg for barn fra vanskeligstilte familier. Menneskesynet gjelder åpenbart fortsatt. I dag risikerer mor å miste barna fordi hun er - teorisvak.