Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Oppgjørets time

Vi visste jo om faenskapen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«HUN HADDE

imidlertid ikke fått noen potte inn, og til sist hadde hun måttet gjøre fra seg på golvet og tørke opp med nattkjolen sin, som hun likevel hadde revet i filler.» Nei, vi snakker ikke om siste program i «Farmen». Vi snakker om «Else», ei ung gravid jente som var tvangsplassert på Bjerketun, statens verneskole for unge piker i Bærum. Siden 1945 og langt inn i vår moderne medietid foregikk isoleringen av barn og ungdom fra vanskeligstilte hjem, mange med såkalte tilpasningsvansker, i lukkede barnevernsinstitusjoner og skolehjem. Uttalelsen om Else er hentet fra et rettslig avhør i 1960. Da hadde Bjerketun-saken truffet førstesidene. Debatten raste. Det handlet om avstraffelse av barn, i ukevis på isolat, nesten uten mat og altså uten potte. Det handlet om mangel på rettssikkerhet for «barn under omsorg». Det er disse som nå krever erstatning for sine ødelagte liv. Og som i november i 2004 fikk et tårevått «unnskyld» fra barne- og familieministeren da hun mottok Befring-rapporten, som dokumenterer omsorgssvikten og overgrepene.

SVULMENDE OG FILLETE

arkivkonvolutter fra 1950- og 60-tallet på bordet foran meg, vitner om hvem som deltok i den overordnede debatten som handlet om å inkludere alle barn i det lokale sosiale fellesskapet og dermed stoppe segregeringen og stigmatiseringen av ulike former for avvik. Det var en grunnleggende debatt som ble ført av viktige samfunnsdeltakere. Forfatterne Jens Bjørneboe og Finn Carling, psykologer, jurister og pedagoger argumenterte med sterke stemmer mot institusjonaliseringen. Filmkunstneren Arne Skouen vendte også tilbake til Dagbladet og journalistikken med et uttalt samfunnsreformatorisk program, da han i 1966 startet organisasjonen «Rettferd for de handikappede» som han red som sin ypperste kjepphest også i spaltene. Målet var å få nedlagt spesialskolene og integrert de utstøtte barna innenfor den voksende velferdsstatens universelle rettighetsordninger.

JEG KAN ENNÅ

huske den sitrende opplevelsen av å være i nærheten av noe viktig da Skouen samlet den samfunnsengasjerte eliten til stort møte i Universitetets aula i Oslo. Jeg snek meg med fordi jeg hadde en mor som tilhørte disse viljesterke journalistene med en sosialpolitisk agenda. Hele ungdomstida hadde jeg overhørt intense telefonsamtaler der navnene på spesialskoler som Toftes Gave, Foldin og Bjerketun dukket opp som megetsigende utropstegn. Og i stua overnattet fra tid til annen unge jenter som kom og forsvant, uten at jeg skjønte stort mer enn at de kom fra den andre siden av verden, fra Bjerketun. De bidro åpenbart med sine livshistorier og mottok praktisk og juridisk hjelp av min juridisk utdannete journalistmor. Stemningen bar også preg av at noen hadde gått i dekning. Fienden var mektig og grå og tilhørte embetsverket, den politiske ledelsen og barnevernet. Frontene mellom en kritisk, skolert og pågående opinion og et stivnet, lukket og autoritært etablissement var tydelige for alle som fulgte med. Og Dagbladet ble en av de viktigste pådriverne for forandringene som kom mye seinere.

BEFRING-UTVALGET

har levert en generell og god oversikt over alt vi har visst og har grunn til å anta må ha vært et tilnærmet omfang av overgrep og grov omsorgssvikt overfor barn plassert i barnevernsinstitusjoner og verneskoler fra 1945 til 1980. Her trekkes historiske linjer innenfor pedagogikk og sosialomsorg, fra ekskluderingen av barna Gabriel Scott på 30-tallet kalte de vergeløse, til det sosialpolitiske og etiske gjennomslaget på 70-tallet som førte til nedleggelsen av sentralinstitusjonene og strengere krav til rettssikkerhet, tilsyn, offentlig innsyn og kontroll med den virksomheten som på vegne av staten overtar omsorgen for barn og unge. Det betyr som alle vet ikke at barnevernets overgrep er historie. Det betyr at vi etter hvert vet mye om hvilke omsorgsbehov som må tilfredsstilles dersom barn skal vokse opp uten for store skader, og at disse innsiktene sikres ved lov og samfunnets livsstandard.

DET GÅR MOT

billighetserstatning for barnehjems- og barnevernsbarna. Ingen kan lovfeste en lykkelig barndom. Men uten et konkret oppgjør der samfunnet konfronteres med systemets overgrep mot svake grupper, står vi dårligere rustet til å inkludere rusomsorgen, psykiatrien og fattigdomsbekjempelsen i den alminnelige velferden. Vi vet nemlig hva vi snakker om. En høyst herværende tegner, Finn Graff, har til og med tilbrakt flere år av sin barndom på Waisenhuset i Oslo. Der lærte han å hate autoriteter. Graff har aldri søkt om erstatning. Han tar i stedet nådeløst igjen hver gang han får sjansen. Vær så god, Finn.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media