Opposisjon på norsk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På 70-tallet var populisme et honnørord, i hvert fall for unge til venstre for Høyre. I dag er populisme et skjellsord, og igjen: i hvert fall for unge til venstre for Høyre.I 1975 gjorde jeg en kort politisk karriere i ungdomsorganisasjonen til et sentrumsparti, samtidig som jeg deltok i Progressiv Elevfront, delvis dominert av marxister, og hørte foredrag av Erik Dammann, grunnleggeren av Framtiden i våre hender (videreført av Steinar Lem som holdt 70-talls-populismen levende til han døde i april i år).

At den politiske spagaten var mulig, skyldtes fellesnevneren for den uhørte alliansen av borgerlige og sosialistiske politikere: 70-tallets rødgrønne populisme. Da PaxLex-redaktør Rune Slagstad, på SVs landsmøte i 1979, staket ut kursen for en «sosialisme på norsk», var kursen populistisk, «folkelig-sosialistisk», ikke statskapitalistisk.

1980 er et orienteringspunkt i samtidshistorien, midtveis mellom i dag og år 0 (1945).

1970-tallet tonte ut med at tre av populærmusikkens mest politiske stjerner sloknet: Bob Dylan (gjenfødt i 1979), John Lennon (drept i 1980) og Bob Marley (død i 1981). Hva de tre artistene var nokså alene om, var et potensial til politisk påvirkning: Unge Dylans protestholdning, Lennons «Power to the People», Marleys globale populisme.

1980-tallet ble intonert med at folket brukte sin demokratiske makt til å stemme frem De konservatives Margaret Thatcher som statsminister i Storbritannia (1979), republikanske Ronald Reagan som president i USA (1980) og Høyres Kåre Willoch som statsminister i Norge (1981). (Også utenfor Vesten kom konservative til makten i 1979, i Iran, og i Afghanistan, nesten, forhindret av Sovjet.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 70-tallet ville rødgrønne populister gi «makta ut til folket». På 80-tallet ga det samme folket makten til de blå.

Da «grasrota» gikk til høyre, gikk populisme-begrepet samme vei.

I Norge gikk de rødgrønne snart fra opposisjon til posisjon, men folkelig appell – en gang et krav til arbeiderledere – ble mistenkeliggjort, i det politiske så vel som i det litterære felt (populistisk systemkritikk i 70-talls-litteraturen ble erstattet av elitær språkkritikk i 80-talls-litteraturen).

Etter Willochs avgang som statsminister i mai 1986, har Norge vært styrt av 70-talls-populister (om vi ser bort fra Jan P. Syses tolv måneder i 1989/90). Sammenhengende har Norge i snart et kvart århundre hatt statsministere med sterk tilknytning til 70-talls-populismen: Gro H. Brundtland (markant miljøvernminister i 1974–79), Thorbjørn Jagland (AUF-leder i 1977–81), Kjell M. Bondevik (leder i et grønt og populistisk KrFU i 1970–73) og Jens Stoltenberg (medlem av AUFs sentralstyre fra 1979).

Den våteste av alle 70-talls-populisters drømmer ble virkelighet i 2005: Finansdepartementet styrt av en kvinnelig SV-leder fra distriktene! Yatzy.

Men også det verste mareritt: Samme statsråd ber i VG i desember 2008 det norske folk om å shoppe litt ekstra til jul.

Færre husker at hun noen måneder før – like før den globale finanskrisen ble registrert også i finansdepartementet – skrøt av at hun hadde brukt mindre av Oljefondet (som i beste nytale nå heter Pensjonsfondet, og ikke CO{-2}- eller Oppvarmingsfondet) enn det handlingsregelen tillot. Med andre ord: I en norsk blandingsøkonomi, hvor verdiene finnes i offentlig sektor, og veksten i privat sektor, skryter SV-finansministeren av å bremse den offentlige veksten fordi den private veksten uansett ikke kan reguleres.

Når så den private veksten bremses av finanskrisen, lyder de rødgrønne opportunistenes bud: Shop mer! Senk renten! Øk privatforbruket!

Jeg holdt på å si: Var det underlig at Steinar Lem ble syk?

Den oljen som ikke kunne fylle skolenes svømmebassenger, kan redde våre banker og konserner. Da veksten nådde sine grenser, ble det staten som reddet kapitalismens institusjoner – fra DnBNor og Bear Stearns til Aker og GM.

Den profetien som 70-talls-populisten og vekstkritikeren Rune Slagstad forkynte på SVs landsmøte i 1979, står tretti år senere ved lag: «Tenker vi oss Norge i år 2000, er det min påstand at det vil være mer statseiendom i et statskapitalistisk enn i et folkelig-sosialistisk Norge.»

Mens andre 70-talls-populister ble rødgrønne opportunister i maktens korridorer, forble Lem eviggrønn til det siste. Men aller sist fikk også han, som andre nypopulister, en blåbrun farge – fordi han på sitt dødsleie ytret seg opposisjonelt (i migrasjonsdebatten).

Da de rødgrønne gikk fra populisme til opportunisme, vraket de ikke bare populismen som (selv)betegnelse, men også som idé(ologi) – med unntak av feminismen og rasismestigmaet som de rendyrket og ideologiserte.

Det stigma Lem fikk som et dødskyss, ligger imidlertid i bunnen av den populismen han selv var tro mot i en mannsalder: Vår store skyld. Den hvite manns byrde.

For både de røde og grønne 70-talls-populistene var det grunnleggende at Vesten hadde ødelagt resten. «Hvordan ville verden sett ut uten Europas plyndringer?» lyder en kapitteloverskrift i Erik Dammanns bestselger Fremtiden i våre hender (1972). Lems forgjenger svarer selv: «[…] vi ødela alle kulturer som var annerledes enn vår og spredte vårt ensidige livssyn over kloden […].»

Denne populistiske historiefølelsen er blitt så selvbekreftende at utelukkende ikke-hvite har hatt lisens til å kritisere den uten å bli rammet av den – det være seg Walid al-Kubaisi her hjemme eller Barack Hussein Obama der ute.

Selv Coca Cola – 70-talls-populistenes djeveltegn og et mobbeobjekt i Slagstads SV-tale i 1979 – er blitt en rødgrønn opportunist som nylig truet en norsk fjernsynskanal med økonomiske sanksjoner fordi de inviterte en vestlig, og ikke arabisk, holocaustskeptiker til Norge.

Hvor finner vi opposisjonelle og populister i Norge i 2009?

I Fremskrittspartiet og utover på den ene side, og i moskeer og bedehus på den andre?

Men kan historien gjenta seg? At to partier, SV og SP, med røtter i henholdsvis Bondepartiet og NKP, i dag deler regjeringsmakt, utelukker ikke at tilsynelatende uforenlige grupper forenes i opposisjon. Noe har de også til felles, mobben, misjonen og moskeen: ikke-feminisme, holocaust- og skyld-relativisering, abortmotstand, kriminalpolitikk, til dels migrasjonspolitikk – og ikke minst: de er selvforsynte på sosial kapital.

Om framtidens velgere skal gå til valgurnen langs verdiaksen, kan det ikke utelukkes at Norge atter en gang hjemsøkes av opposisjonell populisme som samarbeider seg til posisjon.

Teksten er en forkortet versjon

av et foredrag som forfatteren Håvard Rem holder på

mini-festivalen «Juni-dialoger»

i Tvedestrand i dag.