Opprop uten strategi

Det norske oppropet mot det nye NATO med professor Francis Sejersted i spissen er en protest uten en strategi og et opprør uten ettertanke. Fordi to fundamentale spørsmål ignoreres, blir protesten lite annet enn vanetro antiamerikanisme - og ikke et konstruktivt bidrag til norsk sikkerhetspolitikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at den forsvarspolitiske opposisjonen har sovet det meste av 1990-tallet, bråvåknet motstanderne under Kosovo-krigen. Oppropet skal ikke kritiseres for å ytre motstand mot at NATO kan bli et globalt redskap for USA. Også daværende statssekretær Åslaug Marie Haga (Sp) i Utenriksdepartementet protesterte direkte overfor Washington i diplomatiets språk i januar. Hennes budskap var at Norge ikke vil delta i globale eventyr. Norge krever i prinsippet som de fleste europeiske stater et klart FN-mandat for operasjoner utenfor NATOs medlemsland.

  • NATOs nye strategiske konsept fra Washington i april gjør ikke hele kloden til NATOs nye bakgård og setter FN totalt på sidelinja, selv om USA ønsket dette et halvt år før toppmøtet. Europeisk motstand mot USAs primære mål falt sammen i tid med Kosovo-krigen der samholdet i NATO var skjørt. Dette dempet USAs iver. Derfor er militære operasjoner utenfor NATOs område heller mindre enn mer sannsynlige etter Kosovo.
  • Kosovo er ikke et globalt eventyr for NATO, men et europeisk mareritt. Krigen er et dårlig utgangspunkt for å kritisere NATOs nye strategi. Oppropet har derfor feil fokus, men kanskje enda verre: Oppropet later til å ha trukket konklusjonen - antiamerikanisme - uten å stille to fundamentale spørsmål. Det første er etisk, mens det andre er strategisk viktig for Norge.
  • I forhold til de etiske dilemmaer knyttet til intervensjon - som er svært mange - bygger oppropet på statssuverenitetens primat. Dette er vel mer av gammel vane enn av etisk refleksjon. Eller mener personene bak oppropet at militær maktbruk er etisk mer høyverdig for å sikre staters suverenitet enn i forsvaret av individers liv og fundamentale rettigheter?
  • I det strategiske spørsmålet knyttet til Norges interesser og verdier er det en helt ærlig sak å være mot USAs dominans. Om utgangspunktet i tillegg er at Norge ikke trenger allierte, er antiamerikanisme forståelig. Men er det tilstrekkelig at Norge er en enslig, velmenende brobygger i verden? Primus motorene bak oppropet inviteres derfor til å delta i debatten om hvordan Norge finner sterkere allierte i arbeidet for å gjenreise respekten for FN. Å analysere NATOs nye strategi uten å se at Norge har mange meningsfeller i EU, er vanskelig. Et betydelig nærmere strategisk forhold mellom Norge og Tyskland, og Norge og EUs stadig viktigere sikkerhetspolitikk, står merkelig nok ikke på oppropets dagsorden.
  • Konklusjonen er derfor at oppropet - for alt et slikt initiativ måtte være verdt - heller forsøker å etablere en bastant front mot USA, enn å tilføre nye ideer til norsk politikk. At oppropet har brodd mot USA, er for så vidt ikke overraskende i et land der vi alltid har hatt regjeringer som vet å prise vår allierte USA. Seinest gjentok utenriksminister Knut Vollebæk denne øvelsen på en så klossete måte at det ble helt grelt, i januar da USA bombet Irak. Han fikk svi for dette, blant annet her i Dagbladet.
  • Framfor tilsvarende rituelle øvelser mot USA, kunne folkene bak oppropet deltatt i debattene om hvorvidt det finnes etisk forsvarlige kriger, og om Norges tilknytning til EUs sikkerhetspolitikk.

Hører jeg professor Sejersted tale?