Opprør i Harstad

To sykepleiere i Harstad kan ha gjort mer for likelønn enn en hel kommisjon, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens det tidligere i vinter var politisk opportunt å snakke om hvor utrolig viktig det er at barneombudet er en uavhengig vaktbikkje, fikk pipa en litt annen lyd da likestillingsombudet oppførte seg som en. Fungerende likestillingsombud Ingeborg Grimsmo er frekk nok til å ta likestillingsloven på alvor og mene at kommunalt ansatte ingeniører og sykepleiere på mellomledernivå skal ha samme lønn. Når de ikke har det, skyldes det kjønn, og det er ulovlig diskriminering, mener ombudet. Sykepleierne har vel så lang utdannelse, større personalansvar og mer krevende jobber.

Ingeniører og sykepleiere er en klassisk sammenstilling. Det er ikke som å sammenlikne sykepleiere med sykehusdirektøren, slik (mannlige) kommentatorer morer seg med å framstille ombudets dustevedtak i Harstad. Den åpenbare forskjellen mellom ellers sammenliknbare yrkesgrupper er at den ene er dominert av menn, den andre av kvinner. Kan det være mulig at det ligger noe der? Spørsmålet ble ikke engang besvart av presidenten i ingeniørenes fagforening, Tekna, Marianne Harg. Hun trodde likestillingsombudet kom med en aprilspøk noen dager for tidlig og lo seg like fillete som noen mann av likelønnsmaset. For det første har vi fri forhandlingsrett her i landet, for det andre vil ingeniører bare flykte til det private næringsliv, hvis det skulle bli på den måten. Yada yada yada, som de sier i Seinfeld når alle vet hvor historien ender. Den samme pavlovske refleksen får du fra begge sider av forhandlingsbordet, mens Jens Stoltenberg sitter musestille og håper Harstad-opprøret ikke sprer seg til resten av landet.

Ingeniører er riktignok etterspurti det private arbeidsmarkedet, og det bidrar til å høyne lønnen deres i det offentlige. Sykepleiere har ikke drahjelp av de samme markedskreftene så lenge de ikke er like konkurranseutsatt. Men å klamre seg til den frie forhandlingsretten er billig. Som med AFP, er det snakk om politisk vilje og nødvendighet. Likelønn handler selvsagt om politikk.

Men viljen mangler så lenge det ikke synes nødvendig. To sekunder etter at likelønnskommisjonen la fram sine forslag til løsning, skjøt både statsministeren og finansministeren i en rødgrønn regjering dem ned uten merkbare protester fra LO. Det kan hende det hadde sammenheng med at kommisjonen tilla LO noe av ansvaret for at 1. mai-talene ikke har materialisert seg på lønnsslippen. To (kvinnelige) forbundsledere, Turid Lilleheie og Randi Reese, krevde at LO nå endelig tok likelønn på alvor, og det var alle enige om. Nå skal vi ta likelønn på alvor, dere. Før bare tulla vi.

Både likelønnskommisjonen og likestillingsombudet har tråkket rett inn i et politisk minefelt. Det er tunge strukturer som utfordres og «svake» grupper som settes opp mot hverandre. SVs partileder støtter en likelønnspott i partiprogrammet, men finansministeren vet at det kan få en farlig dominoeffekt. Glem ingeniørene. Hva vil politiet si, hvis sykepleiere blir løftet opp? Hva vil lærerne si? Og for å gjøre det politisk enda mer komplisert, er det ikke i mannsdominerte yrker ulikelønn virkelig er et problem, for eksempel blant akademikerne?

Alt dette er politikk og krever politisk mot å ta fatt i. En god start er å rydde opp i stillingsbrøker og sidestille skift og turnus. Deretter kan politikere slutte å omtale sykepleiere som oppofrende Florence Nightingales. Selv Florence var ingen Florence, men hun jobbet gratis, slik kvinner i hennes posisjon har gjort helt opp til moderne tid. Ingen statsminister hyller tekniske ingeniører i nyttårstalen, og det er kanskje en av grunnene til at de tjener mer enn sykepleiere.

Statsministere mener ingeniørene gjør en jobb, på linje med alle andre, ikke en samfunnstjeneste, og de får derfor ikke sin lønn i himmelen, men i form av penger til boliglån og andre verdslige utfordringer.

Likelønn handler ikke bare om en skjevhet som må rettes opp. Det handler også om det offentlige som arbeidsgiver, om arbeidstakere som tilbys jobber som knapt er i stand til å forsørge dem. Som regel kvinner. Samtidig framstilles det offentlige som de samme kvinnenes sikkerhetsnett og lojale støttespiller. Det er en kynisk dobbeltrolle som stadig flere kvinner protesterer mot.

Inntil videre er det bare to sykepleiere som har klaget til likestillingsombudet, men selv om alle toer sine hender, kan ingen stanse smitteeffekten av Harstad-opprøret.