Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Opprør i Ulsteinvik

ULSTEINVIK (Dagbladet): - Katastrofe, det er mitt eneste ord. Og nå skal vi liksom bli omsorgsarbeidere. Det er hva Valgerd Svarstad Haugland synes vi skal bli. Ha, kan du tenke deg meg som overlege Røren?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nei. Klubbleder Otto Røren ved Kværner Kleven brøler og har hender skapt for metall. Nå dundrer han av gårde mot sjøkanten. Arbeidskameratene venter. Bredbeinte i blå kjeledresser, svarte av sveisestøv står de der. 115 av dem har ikke lenger jobb, de har en måned igjen på verftet. Verftet ingen lenger kjenner framtida til, nå som Kværner ikke vil bygge skip.

- Om en måned må kanskje alle her gå ut i permisjon, vi vet ikke ennå, sier nestleder Olav Høydalsvik.

På den andre siden av fjorden ligger Ulstein Verft. Også der skal bedriften slankes med 150.

I første rekke.

«Nedskalering,» kaller Gunvor Ulstein det.

Mister jobben

Ifølge revidert nasjonalbudsjett vil vi neste år få 30000 flere ledige. Omkring 7500 av disse vil komme i verftsindustrien. 600 arbeidstakere i Ulsteinvikregionen står i fare for å miste jobben. Ledigheten forventes å stige med tre prosent i løpet av året. Ulsteinvik er skipsbyggerkommunen framfor noen. Kommunen har 6500 innbyggere. Halvparten av arbeidsstokken jobber innen skipsindustrien. Her har de alltid bygd skip, og her skal de bygge skip, sier ulsteinvikarane.

Denne onsdagen på Kværner Kleven bærer arbeiderne skilt. De lurer på om Sponheim er våken og om møringen Bondevik heller vil ha fotball enn skip. På Sunnmøre!

Klubblederen setter roperten foran munnen.

- Vi føler i dag at vi er stilt overfor et svik.

Bredbeint stillhet.

- Kværner Kleven og Ulstein-verftene har vært tryggheten i Ulsteinvik. Politikerne har møtt oss med hånflir. De er en gjeng prostituerte politikere hele gjengen, ja, ej e' forbainna, ja, ej seier det ej meiner, då. Her må handles raskt! Tre ganger fy!

- Fy, fy, fy! roper de blåkledde på Kværner Kleven. Og går tilbake til sveisestøvet, stålslamringa, malingssprayene og kranene. En får et klapp på skuldra idet de andre går forbi.

- Du er stor gutt nå, du tåler en støyt.

- Ja, svarer han.

Oppsigelsen i neven

En kar på trettito har klatret ned fra krana. Han skjønner ikke stort.

- No veit eg ikkje, eg må flytte på meg. Jobb må en ha - uansett.

Jan Arild Kleppe rusler mot garderoben. Han er sur.

- Jeg må lete etter arbeid i stedet for å gå ut i pappapermisjon. Jeg trodde jeg skulle på permitteringsmøte. Møtte og fikk oppsigelsen i neven. Gi meg en grunn! Jeg har stillasfagbrev og har tatt kranførersertifikat, jeg har lært opp folk som får bli. Det er jævlig surt. Det var krise oppi krana der i sted, jeg hadde gått tom for fyr. Jeg trenger en røyk.

- Ja, ja, den enes død, den andres brød, mumler en.

- Rett skal være rett, alle kjemper for seg selv, svarer Jan Arild.

Han flytter.

Sunnmørsånden, den gniene, har satt inn. Fjorden ligger blygrå og sur. Himmelen har falt ned. På Vikingen pub har de øl fra Japan og Taiwan - og Oslo, men bare tre som drikker.

- Vi tåler en nasestøyt, det gjer ikkje Oslo-folket. Men her er mange som har gjeld til oppover ørene, de har basert seg på overtid og to inntekter for å betjene lånene. Husene er jævla dyre her. 1,2 millioner for 90 kvadrat!

Pubgjesten gliser gullig stolt over husprisene i Ulsteinvik.

- Og du - det er her vi vil bu - kor mange fiskevatn har dåkke' i Oslo innenfor ei mil? spør han og svarer selv:

- Vi har ti - med fisk.

Helst diamanter

Her er mange som skulle ledd, ingen har så mange millionærer blant seg som folket i Ulsteinvik. Men ingen liker å snakke om millionærer - synlig kapital, sier de heller. Den ble ganske synlig i vår da britiske Vickers kjøpte Ulstein-konsernet og Ulstein-arvingene - 30 stykker, fikk to milliarder å rutte med.

- He-he, du kan si vi har mer innskudd enn utlån, humrer banksjefen i Sparebanken Møre.

Et hus med tårn, en golfbane, noen raske biler uten tak - en ny speakerboks på Hødd-banen til 200000 kroner og en ny Internett-kafé, ikke noe mer.

- Men det går mest i diamantar, då, opplyser gullsmeden.

Et nytt selskap har også sett dagens lys etter at den «synlige» kapitalen ble godt synlig. «God Invest» i Kirkegata. Agnar Dag Ulstein starter opp med hånda på Bibelen, Hans Nielsen Hauge i ånden og frisk millionær-kapital. Og kristenfolkets kapital.

- Du trenger ikke være kristen for å være med, forklarer Agnar Dag Ulstein, styreleder.

- Det står i Guds ord at han elsker alle, men mest brødrene, så vi tar med alle.

- Av nåde er vi frelst, ikke av gjerninger.

Ti prosent av overskuddet går til kristne formål.

Sunnmørsånden er også å klare seg. Finne ei flis og bli rik på skinnsofa. Finne en spiker, bli rik på skip.

- Sponheim er en sauebonde, han har ikkje greie på skipsbygging.

Det sier Idar Ulstein. Han brukte sine Vickers-millioner på å kjøpe Ulstein Verft. Nå er han styreformann og datteren Gunvor administrerende direktør.

- Du skulle vel tjene penger da du investerte i verftet?

- Rikdom er bra om den kan brukes til noe nyttig. Det skal bygges skip i Ulsteinvik, men jo da, tjene penger også. Vi har klart oss på denne øya uten fastforbindelse i alle år, det klarer vi nå også.

Kom «heim»

Surt er det for de uten millioner som kom når fylkeskommunen ba utflytterne om å «kom heim». Økonomen Arve Overvåg kom «heim» til Ulsteinvik fra Drøbak - for han savnet fjellene, havet, folket. Han tok med seg kone og fire barn, kjøpte hus. Knapt et år etter er han permittert fra Odim, de produserer seismikkutstyr til oljeleting. Ingen leter etter olje lenger.

- Dette er psykisk terror - fullstendig. Jeg føler at jeg har påført familien et økonomisk tap.

Han liker ikke Sponheim, han heller.

- Sentrumsregjeringa! Jeg skjønner ikke at Sponheim tør vise seg her. Han er den mest upopulære personen i bygda. Det er nå det er krise, det er nå vi trenger verftsstøtte.

- Men du, utsikten er fin her?

- Ja, utsikten er fin, smiler Arve og blir rolig. Vel «heime».