Opprør innenfra

De borgerlige stuer kamuflerer så mangt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

IBSEN ER KJENT for det politiske og moralske innholdet i stykkene sine. Kanskje er det likevel den borgerlige rammen rundt som har gjort ham til en av verdens mest spilte dramatikere. Ibsens metode, med undertekst og antydninger, gjør det lettere å spille ham i samfunn der ytringsfriheten står svakt. Slik har det i hvert fall periodevis fungert i Iran, ifølge forskeren Farindokht Zahedi fra Universitetet i Teheran. 20. januar forsvarer hun sin doktoravhandling «Henrik Ibsen and Iranian modern drama» i Oslo.

IRANERNE OPPDAGET Ibsen da armenske teatertrupper turnerte iranske storbyer på 1910-20 tallet. Intellektuelle begynte å lese «Et dukkehjem» og «En folkefiende». Men skuespillere, regissører og dramatikere ble forfulgt, først av Sjahen og så av ayatollaene, gjennom hele forrige århundre. Mange begikk selvmord i fortvilelse. Å sette opp åpenlyst politisk teater kom ikke på tale. Men Ibsens form, som åpner for tolkninger og oppfordrer tilskueren til å tenke videre selv, var det mulig å bruke. Sosial kritikk var innpakket i anstendig tøy.Teaterscenen ble stedet for å utforske tema som feminisme, anarkisme, individuell frihet og vestlig filosofi. «En folkefiende» og «Et dukkehjem» ble spilt om og om igjen, og skapte debatt. Importerte utgaver av Ibsens stykker gikk fra hånd til hånd, som en ulovlig politisk pamflett. På slutten av femtitallet ble «Et dukkehjem» satt opp av Irans første kvinnelige regissør, Mahin Oskui. Hun spilte selv Nora. Oskui var marxist, og slet med Ibsens fokus på individets frihet. Oppsetningen ble møtt med taushet.

DRAMATIKEREN Akbar Radi, en av etterkrigstidas ledende kunstnere i Iran, har sagt at han ikke ville blitt dramatiker hvis han ikke hadde sett «Et dukkehjem» som attenåring. Nora og Doktor Stockmann ble symboler på kampen mot de gamle, føydale systemene. Regimet tålte lite kritikk. Regissøren Said Soltanpour fikk fengselsstraff for sin radikale tolkning av «En folkefiende» i 1969. Det gjorde det lenge vanskelig for andre kunstnere å jobbe med Ibsen i Iran. Dramatikeren ble ansett som en sosial reformator snarere enn en fri kunstner. Mange hørte kritikken av ham før de leste eller så et eneste stykke. I 1979, det første året av den iranske revolusjonen, satte regissøren Ghasem Seif opp «Brand», framstilt som en kompromissløs religiøs leder som ofret livet for å lede folket til åndelig frihet.

HAN KLARTE SEG. Men Said Soltanpour ble arrestert igjen. Etter den islamske revolusjonen ble han dømt for aktivisme og henrettet. Selv på 2000-tallet har det vist seg vanskelig å jobbe med Ibsen-tekster. Oversetteren Asghar Rastegar fikk for noen år siden problemer med presteskapet da «Vildanden» skulle utgis på farsi. Han mente selv det skyldtes noe så banalt som at personene i stykket drikker sprit.