Opprør og stabilitet

SARAJEVO (Dagbladet): Balkan har vært vårt århundres kruttønne fra det osmanske rikets oppløsning, eller fra det illgjetne skuddet i Sarajevo, som utløste første verdenskrig. Annen verdenskrig feide over området. Og da også Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991, fikk Europa nye kriger på rekke og rad i Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Kosovo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange vil med rette stille et spørsmål ved stabiliteten før den tid også, da frontlinja mellom Østerrike-Ungarn og det osmanske riket gikk over Balkan, og atter andre går helt tilbake til skillet mellom det vest- og det østromerske riket. «Nasjonalismens galskap» er en ganske ny politisk drivkraft, men ikke krigene på Balkan.

  • Utenriksminister Knut Vollebæk, nåværende leder i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), uttrykte i sin tale under toppmøtet om Stabilitetspakten et fullstendig brudd med tidligere europeisk politikk:

- I altfor lang tid har det internasjonale samfunnets tilnærming til Balkan vært stykkevis og reaktivt. Men varig fred kan bare oppnås gjennom en langsiktig og regional tilnærming, sa han.

Vollebæk kunne godt ha lagt til: I stedet for å knives om hegemoniet på Balkan, står for første gang Vestens store makter, og til og med Russland, sammen om å roe ned Balkan. Som grådige åtselsfugler kastet de samme land seg over levningene etter det osmanske riket, og i ruinene av Jugoslavia utkjempet de et hodeløst kappløp om å anerkjenne de løsrevne republikkene først, for å vinne innflytelse på andres bekostning.

  • Derfor er Stabilitetspakten en milepæl når det gjelder politisk tilnærming. Men alt håndarbeidet gjenstår. Og varig stabilitet på Balkan kan ikke bygges uten Serbia. Tysklands utenriksminister, Joschka Fischer, som er paktens «far», innrømmet åpent overfor Dagbladet at pakten er «skjør» uten Serbia. Foreløpig svar på dette uføret er diplomatisk sett oppsiktsvekkende.

Toppmøtet i Sarajevo oppfordret folket i Serbia til å styrte president Slobodan Milosevic og slå inn på veien til demokrati, velstand og forsoning. Det står nesten åpenlyst skrevet i vedtaket:

«Vi beklager at vi ikke er i stand til å innby Den føderale republikken Jugoslavia til å være til stede i dag som en full og likeverdig deltaker i Stabilitetspakten. Alle deltakere må respektere prinsippene og målene i denne pakten. Vi henstiller til folket i Jugoslavia om å virke for demokratisk endring og å arbeide aktivt for regional forsoning.»

  • Milosevic står helt alene i verden. Ved det sekskantete bordet i Olympiahallen satt ikke bare USAs president Bill Clinton, ved siden av OSSE-leder Knut Vollebæk og regjeringssjefene i alle EU-landene, men også Russlands statsminister, Sergej Stepasjin. I tillegg deltok Japan, samt land som Ukraina, Canada, Sveits og Norge, som ikke er medlemmer av pakten, men som støtter innholdet.

Jugoslavias tomme stol, som Vollebæk kaller et «svart hull», preget toppmøtet nesten like mye som de tretti stats- og regjeringssjefene som satt i salen. De fristende tilbudene om gjenoppbygging og økonomisk utvikling for Balkan, kanskje også medlemskap i EU, knyttes til demokratisering, forsoning og respekt for menneskerettighetene. De retter seg like mye til det fraværende Jugoslavia som til de tilstedeværende landene fra Balkan. Ved å innby president Milo Djukanovic fra Montenegro, den ene delrepublikken i Jugoslavia som truer med å bryte ut, har toppmøtet også klart blandet seg inn i landets indre motsetninger.

Men i Serbia setter Vesten sin lit til opposisjonen, som ikke akkurat har oppvist store evner i politisk strategi. Faller Milosevic, kan man til og med få enda verre makthavere å hanskes med.

  • Det første, praktiske resultatet av Stabilitetspakten kom allerede under toppmøtet, da Bosnia-Hercegovina og Kroatia undertegnet endelig grenseavtale. Dette er faktisk viktigere enn det kan synes ved første øyekast, for Kroatia har tidligere forsøkt å dele nabolandet med Serbia.

For de som vil huske, har Balkan i vår tid faktisk også opplevd fred og stabilitet, nemlig mens Josip Broz «Tito» hersket i Jugoslavia. Men det er så politisk ukorrekt i våre dager at ingen på toppmøtet vågde å si at Vesten nå vil gjenreise noe som minner om Titos livsverk. Sant nok: Stabilitetspakten bygger på demokrati, omfatter flere land enn Titos Jugoslavia, delrepublikkene er nå uavhengige, og Russland spiller på lag. Men det er Vestens og Russlands tilnærming som er grunnleggende ny.