Opprørerne gjør som mor og far

- Som mor eller far er du et forbilde, også for 14-åringen som nekter å snakke med deg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er sosialantropologen Anniken Sand som understreker poenget. Hun har snakket med 200 Oslo-ungdommer om deres forhold til dop, og ser at deres narkotikabruk henger tett sammen med signalene de får fra foreldre og miljøet rundt seg.

- De unge tar etter mønsteret til foreldrene. Deres dopopprør er innenfor rammene til de voksne: Du har ikke trøbbel før fasaden sprekker. Det er veldig viktig for de unge ikke å miste kontrollen, forteller Sand.

I sommer leverte hun sin hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo om ungdoms forhold til dop, etter å ha dybdeintervjuet 12 av de i alt 200 ungdommene hun snakket med.

Tall fra Rusmiddeldirektoratet viser at stadig flere unge aksepterer bruken av tyngre narkotiske stoffer.

Sands funn bekrefter tallenes tale.

- De yngste ser at de voksne drikker, noen ser at foreldrene drikker litt hver eneste dag. Samtidig oppfatter de ikke foreldrene som alkoholikere av den grunn; de har jo penger, hus, bil og klarer å passe jobben sin. Dette gjenspeiles i den neste generasjonens forhold til narkotika: De mener at de kan bruke dop nesten hver eneste dag, uten at de blir narkomane . Ungdommenes konklusjon er at du kan bruke bare litt uten at det går galt, forteller Sand.

HEMMELIGHETEN DERES ligger i å mestre, i å være sterkere enn de svake - de som faller ut av det gode selskap og blir narkomane. De sterke er de som fikser både leksene og festene. Narkoman blir du først når hele livet ditt dreier seg om dop.

- Mange ungdommer tillegger seg selv svært mye karakterstyrke: «Jeg fikser dop i passe mengder, det er verre med de andre.» De omdefinerer avhengigheten til ikke lenger å skapes i selve stoffet, den skapes i deg selv: Er du sterk eller svak? Og bare de svake, de andre, blir narkomane.

- Hvor kommer disse oppfatningene fra?

- Ungdommen har alltid hørt at hvis du bruker narkotika, blir du narkoman. Men så ser de en kompis røyke hasj uten å havne på kjøret, og tenker «hei, vi er blitt lurt!». Dermed omdefinerer de sitt eget syn på narkotika. I dopspørsmålene synes generasjonskonflikten godt: Dette er noe de voksne ikke forstår, her er det de unge selv som har peiling.

Anniken Sand innrømmer at hun møtte seg selv i døra i løpet av dette arbeidet.

- Jeg har alltid tenkt at du må jo være kompis med ungene dine, men det ble etter hvert svært klart for meg at foreldre trekke opp klare grenser, og reagere tydelig når de brytes. Jeg tror ikke du kan hindre ungene dine i å bruke dop, det er helt umulig. Men du kan forsøke å være et forbilde. De unge har nemlig klare forventninger til foreldrene som forbilder.

Orker ikke foreldrene å ta inn over seg den brutale sammenhengen mellom sitt eget bruk av alkohol og piller - og ungenes bruk av amfetamin og ecstasy?

Det er Jan Amundsen som spør, og han tror svaret er nei.

I 20 år har familieterapeuten og sosionomen arbeidet med disse spørsmålene. Nå møter han dem ved Rogalands psykiatriske sykehus i Stavanger. Vi snakker for lite om forholdet mellom barn og foreldre når vi diskuterer bruken av dop, mener Amundsen.

- Vi synes rett og slett det er for ubehagelig å bli konfrontert med hvor mye våre egne holdninger faktisk betyr for hva ungene gjør.

Jan Amundsen er ikke i tvil: Foreldrene er den viktigste påvirkningsfaktoren.

- Jeg tror ikke på at mediene eller vennene bestemmer mest over de unges holdninger. Jeg får gang på gang bekreftet at unge mennesker innerst inne preges sterkest av hva mor eller far gjør. Sitter du som mor eller far og drikker deg full på nyttårsaften mens 13-åringen ser på, så gir du et tydelig signal: «Dette er i orden, og neste år er det din tur.» Jeg nekter å tro på foreldre som bortforklarer det.

- Hva med deg selv?

- Jeg sier ikke at dette er enkelt: Jeg har også tenåringsbarn, og er heller ikke avholdsmann. Jeg har gjort alle tabbene selv, mitt poeng er uansett at vi som foreldre må ta ansvaret for hva vi gjør.

DÅRLIG SAMVITTIGHET preger både foreldre og barn når de unge doper seg. Men det er ikke automatisk slik at foreldrene bør klandre seg selv, understreker Amundsen.

- Mange foreldre til rusmisbrukere sitter med en enormt dårlig samvittighet, og i mange tilfeller er det helt ufortjent. De har gjort det samme som alle andre foreldre ville ha gjort, og de kunne ikke vite at akkurat deres barn var mer sårbare i en gitt situasjon - og tippet over.

Amundsen ser at de fleste dopbrukerne også kjenner en dårlig samvittighet i forhold til foreldrene.

- Jeg har møtt 14-åringer som heller vil dø enn å ta dop. Når jeg treffer dem et år seinere, bruker de det selv - med en svær dose dårlig samvittighet i tillegg. Svært mange plager seg veldig med samvittigheten, de vet jo at de gjør noe dumt. Ikke få unge ønsker nærmest å bli avslørt, de vil gjerne få en reaksjon fra mor eller far. De forventer at foreldrene reagerer, at de viser at de blir både sinte og redde.