Opprøret fra Nittedal

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Foreldrene ved Holumskogen skole i Nittedal vil innføre en ordning med frivillige skolepenger som tilskudd til driften ved skolen. De kan også tenke seg en statlig overtakelse av skolene, slik det er skjedd med sykehusene. Opprøret fra Nittedal ser ut til å spre seg til andre skoler, deriblant i Oslo, som er sterkt rammet av kommunale nedskjæringer. Statsråd Kristin Clemet har avvist begge forslagene, mens hennes statssekretær Helge Ole Bergesen mener velgerne i Nittedal må skaffe seg en ordfører fra et parti som har greie på økonomistyring. De har seg selv å takke.
  • Vi skjønner godt foreldrenes fortvilelse over at barna deres ikke får den undervisningen og de lærebøkene de har krav på. De fleste har råd til en hundrelapp eller to i måneden for å gi elevene skikkelig skolegang. Men en slik løsning er prinsipielt forkastelig. Og kommunene må fortsatt ha ansvaret for skolene. Vi kan heller ikke se at kommuneøkonomien har sammenheng med ordførernes partitilhørighet. Elendigheten er noenlunde jamt fordelt. Statssekretær Bergesen kan jo ta en kikk på hovedstaden.
  • Derimot er det unektelig en sammenheng mellom standarden på tjenestetilbudet og offentlig sektors inntekter. Ikke minst burde dette være interessant for lavskattepartiene Høyre og Frp. Når disse partiene stadig krever lavere skatter, slik vi seinest så det fra Frp's side i forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett, må de også ta konsekvensen av det. Det går som regel ikke an å få både i pose og sekk. Dette kan heller ikke være uinteressant for bekymrede foreldre når de opptrer som velgere.
  • Men foreldreopprøret illustrerer også gapet mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. Det er nok å nevne at mobiltelefoner er blitt et betydelig problem på skolene. Det har foreldrene råd til. Og når velgerne møter et dårlig offentlig apparat, minsker også lysten til å betale skatt. Det er denne onde sirkelen vi i dag sliter med, og som politikerne har ansvaret for. For øvrig har statssekretær Bergesen rett i at vi får de politikerne vi velger.