Opprøret i Thailand

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I fjor var det de gulkledde som tok over hovedstaden, okkuperte regjeringsbygget og begge flyplassene. Denne gangen er det demonstranter i rødt som har inntatt byen, sperret hovedfartsårene og i tillegg forhindret gjennomføringen av ASEAN-møtet som skulle vært holdt i Pattaya forrige helg. Det er vanskelig å få oversikt over kaoset og den svært sammensatte politiske situasjonen i Thailand, ikke minst siden mediedekningen også styres av politiske interesser, maktspill og en god porsjon selvsensur, men det er i hovedsak to dimensjoner ved denne konflikten.

På ett nivå dreier det seg om maktkamp på eliteplan, der kretsen rundt mangemilliardær og tidligere statsminister Thaksin Shinawatra, som i 2006 ble avsatt i et militærkupp, står mot den tradisjonelle eliten knyttet til kongehuset, militæret og byråkratiet – den maktbasen som har preget Thailands politikk gjennom store deler av det forrige århundret. På et annet nivå, men likevel nært knyttet til det første, står det om folkestyre og mulighetene for vanlige thailendere, fattigfolk på landsbygda og i byene, å øve innflytelse over hvordan landet styres. Stikkordene er monarki og demokrati.

Den utløsende faktoren for folkeopprøret denne gang, var Thaksins videooverførte tale til de rødes massemøte 27. mars. Thaksin, som har oppholdt seg i eksil siden han ble avsatt, brøt et av Thailands største tabu ved å navngi medlemmer av kongens råd som bakmenn i militærkuppet mot ham. Ethvert utsagn som knytter kongehuset, eller nettverket rundt, til politisk innblanding, er kontroversielt og straffes hardt. Med Thaksins tale var katta ute av sekken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når de røde nå inntok Bangkok, var det mye som minnet om det gule opprøret fra ifjor. Mye er likevel forskjellig, ikke minst i hvordan de opererer og hvordan de blir behandlet av militæret og av mediene. De gule hadde bred støtte fra eliten og kunne derfor okkupere Statsministerens kontor og plassen foran regjeringsbygget i flere måneder og holde hovedflyplassen stengt i over ei uke. Så godt som ingen av voldsepisodene fra de gule har blitt etterforsket. De røde er åpenbart også støttet økonomisk, men de har blitt konfrontert direkte av militæret som også har skutt med skarpt mot demonstranter. Thailandsk media, som i liten grad utfordret de gules maktbruk, har vært langt mer pågående i sine fordømmelser av de røde. Mens de gule demonstrantene kom fra Bangkoks overklasse og øvre middelklasse, kommer de røde i hovedsak fra lavere sosiale lag.

Thaksin er ingen utpreget demokrat, men han er den eneste politikeren som har brydd seg om hva folk utenfor maktens sentrum i Bangkok mener. Dette har vært hans trumfkort. Hans eneste mulighet til å utfordre de mektige kreftene i hovedstaden, var å bruke demokratiet for hva det er verdt – skaffe seg folkelig støtte. Thaksin satte i gang populære programmer for billige helsetjenester og mikrolån for landsbyer og ble raskt den mest populære politikeren i landet. Thaksin presterte noe ingen andre har gjort før han, han ble gjenvalgt, og det med over 50 prosent av stemmene. Slik ble Thaksin en av Thailands mektigste menn og slik ble han for farlig.

Kong Bhumibol, Thailands politiske tyngdepunkt i over et halvt århundre, er nå en aldrende mann med skrantende helse. Det er knyttet stor usikkerhet rundt hans etterfølgelse. Det siste aristokratiet vil se i den situasjonen, er en sterk Thaksin med folkets støtte. Thaksin måtte bort, men samtidig ble maktspillet avslørt og marginaliserte thailendere som ser at deres eneste redskap for innflytelse, stemmeseddelen, har blitt verdiløs, har våknet opp.

Thaksin på sin side, som lenge har sett hvordan det mektige aristokratiet her stått i veien for hans maktambisjoner, spiller gladelig på lag og har i tiden i eksil lagt til seg en kraftig anti-elitistisk klasse-retorikk. Protestbevegelsen som den siste tiden har dominert Thailand er en sammenslutning mellom en direkte utfordrer til det etablerte maktapparatet og et folkelig opprør mot militærmakt og elitestyre. I front for denne bevegelsen står Thaksin som symbol.

Avgjørende for utviklingen i Thailand i åra framover blir hvordan denne bevegelsen og sammenslutningen mellom elitens maktkamp og det folkelige opprøret utvikler seg. Foreløpig er det umulig å si hvor sterkt de ulike posisjonene står innad i bevegelsen.