Opprørsk Vadsø-jente

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Hun hadde lokket 1000 mennesker til Varangerhallen og var klar til et generaloppgjør med Ap's distriktspolitikk, eller mangel på sådan. Men så ble Jens Stoltenberg luftveissjuk, og besøket i Vadsø måtte utsettes på ubestemt tid. Heldigvis for ham, kanskje, noe kosemøte blir det uansett ikke når Jens blir frisk nok til å besøke de gjenstridige finnmarkingene.
  • Mette Westlie står i spissen for «Folkeopprøret for Finnmark». Folket der nord føler at nok er nok. Det er så vanskelig å bli hørt der makta sitter: Skal fylket avfolkes helt før noen i Oslo skjønner alvoret? Eller er det kanskje slik Westlie har en mistanke om: At politikere og tallknusere faktisk vil ha henne inn til storbyen, fordi utkantfolket er for «dyre» i drift og ikke passer helt inn i tidas lønnsomhetskrav?
  • Hun er født og oppvokst i Vadsø, og insisterer på å bli i hjembyen sammen med ektemann og veslejenta Miriam (2). Hun jobber på landbruksavdelinga hos fylkesmann Gunnar Kjønnøy. Hun er ei jente med høy utdanning, med hovedfag i samfunnsvitenskap. Sånn sett er Mette kjerringa mot strømmen. Det er jentene med kompetanse som forlater Finnmark først. Mange av Mettes barndomsvenner har dratt og kommer neppe tilbake. Først og fremst fordi det ikke finnes spennende arbeid til dem. Sjøl mener Mette at sentrale myndigheter har mesteparten av skylda. Men lokalsamfunnene går heller ikke fri for kritikk: De bestyres av eldre menn, og da blir det kanskje så som så med spreke tanker.
  • Opprørsjentene i Finnmark ber om at raseringa av offentlige velferdstilbud og arbeidsplasser stanses. Slik at det er mulig å la en ny generasjon vokse opp under polarhimmelen. Mette har vært på kino og sett Berlevåg-samfunnet skildret i «Heftig og begeistret». Hun gråt og var stolt over å være finnmarking. For der er ikke folk helt strømlinjeformede, de er rause og ikke redde for å banke på døra hos hverandre. Som Mette sjøl sier: Det skal godt gjøres å være ensom i Finnmark, sjøl om vi bare er 70000 og det er langt til naboen.
  • Folk har så smått snakket frampå om at jentene bak «Folkeopprøret» bør stille stortingsliste til høsten. Fristen går ut 31. mars, og 5000 underskrifter er trolig det minste problemet. De vil nok stjele noen stemmer både fra Schjøtt-Pedersen (Ap) og andre partier. Men verken Mette eller de andre jentene har særlig lyst til å traske rundt i Oslo. Der går jo alt så forferdelig fort. Mette kjenner det sjøl når hun en sjelden gang går opp Karl Johan: Pulsen slår raskere, hun blir dratt inn i storbyens stress. Da lengter hun straks hjem, til en roligere rytme og et åpent landskap.