Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Opprørske lekfolk

Meddommere syns fagdommerne dømmer både for mildt og for strengt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MITT JOURNALISTLIV har jeg sagt nei til alle tillitsverv utenom mitt eget yrke. Det har vært en sikkerhetsforanstaltning mot uønskede bindinger, og har vært en håndterlig regel. Men ett verv har jeg påtatt meg, og det har jeg vært stolt av og glad for: Jeg har i mange år vært meddommer i Tingretten. Det er en borgerplikt. Det gir liten prestisje, og økonomisk har det ingen betydning. Vi er billig arbeidskraft. Men når jeg ikke ville ha vært oppdraget foruten, er det fordi jeg har lært mye om sider ved samfunnet som jeg ellers ikke ville ha kjent. Jeg har rett nok ikke dømt noen store forbrytere. Men det gir i seg selv et godt bilde av kriminalitetstilstanden i riket: Storparten av forbrytelsene mot samfunnets lover utgjøres av småsvindel, tyverier og husbråk. Det enste problemet med hele oppdraget er at jeg sammen med en annen meddommer og en fagdommer til slutt må avsi en dom.

DE SISTE DAGENE har det vært medieoppmerksomhet om meddommernes rolle. Ifølge VG har 40 av dem tatt til orde for et opprør mot fagdommerne fordi de har en tendens til å dømme mildere enn meddommerne. Opprøret er koblet til en forestilling om at voldskriminaliteten er blitt mer omfattende og at det trengs strengere straffer for å motvirke denne tendensen. Personlig har jeg ingen tro verken på analysen eller på tiltakenes virkning på kriminalitetsbildet. Utallige undersøkelser har vist at straffens lengde i liten grad påvirker voldskriminaliteten. I USA er det dødsstraff og fengsel i både 100 og 200 år. Men voldskriminaliteten er mer omfattende enn i noe nordisk land. Måten et samfunn behandler sine kriminelle på sier noe om sivilisatorisk nivå, og der ligger Norge høyt, heldigvis.

MEN KLAGENE fra en del meddommere går ut på at de føler seg maktesløse når det kommer til utmålingen av straffene. En av meddommerne som VG intervjuet kunne fortelle at hun følte seg direkte uvel fordi straffen ble satt for lavt i forhold til det hun mente var rimelig. Fagdommeren hadde så mange gamle saker å vise til, og hun syntes åpenbart det satte for snevre grenser for domstolen hun satt i. Jeg ser ikke bort fra at en del meddommere føler at de blir overkjørt av de svartkledde fagdommerne. Det stemmer imidlertid ikke med min erfaring. Jeg har opplevd dyktige pedagoger blant dommerne. De tar oss varlig i hånda og leder oss gjennom jusen, som vi ikke skal beherske. Vil vi dissentere, hjelper fagdommeren til med bevisvurdering og juridisk argumentasjon. Noen ganger er vi i flertall. Vanligvis går da vårt votum i retning mildere, ikke strengere straff, enn den juristen foreslår.

UTTALELSENE fra meddommere om den rollen de spiller, må sees på bakgrunn av den generelle debatt om lekmannsinstituttet i rettspleien. Jeg fikk nylig tilsendt et brev fra et jurymedlem, som også var frustrert over sin rolle. Han/hun mente at juryen inntar ukvalifiserte standpunkter, og ofte kjenner den skyldig med basis i «magefølelsen». «Fornuftig tvil» kommer ikke alltid tiltalte til gode. For sin del tok dette jurymedlemmet til orde for at juryen i framtida burde begrunne sin kjennelse, som de ikke gjør nå. Det er jo juristenes hovedinnvending mot jury. I brevet tar han/hun også til orde for mer omfattende veiledning og mer hjelp fra de juridiske dommerne.

PÅ BAKGRUNN AV de siste dagers «meddommeropprør» og dette brevet, kan det se ut som det er galt både å sitte sammen med fagdommerne og være uten dem. Jeg tror mye av dette skyldes svikt i så vel allmennutdannelsen som meddommeropplæringen. Borgeren er ikke lenger hva hun og han var, en person med erfaring og innsikt fra mange livsområder og med et sterkt samfunnsansvar. Man må også kunne spørre: Har juristene i rettsvesenet den skolering og den nødvendige innsikt, empati og livserfaring til å møte alle de ulike \'lege\' dommere som systemet bygger på? Tidas løsning er jo kurs. Men jeg undres fra tid til annen på om det holder. Dessuten skal jo ikke lekfolk være fagfolk.

FORHOLDET mellom lek og lærd møter vi på mange samfunnsområder. Vi har folkevalgte i kommunale nemnder med en slags domsmyndighet, og de treffer ofte avgjørelser i strid med fagfolkenes innstilling. De folkevalgte bygger da på politisk skjønn. Det viktige i dette, enten vi er enige med fagfolkene eller ikke, er at et godt demokrati trenger det folkelige skjønn, enten det gjelder forvaltning eller rettspleie. Livet er så mangfoldig at det også kan være sunt med et meddommeropprør.