Orden i UDI-sakene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  UDI-saken er i ferd med å koke ned til de dimensjonene den fortjener: I en svært begrenset sak blant tusener av avgjørelser, gikk UDI-ledelsen under daværende direktør Trygve Nordby departementet i næringen uten å varsle statsråden. 197 irakere fikk forlenget sin oppholdstillatelse et nytt år i strid med departementets instruks. Det mente UDI-ledelsen den kunne gjøre i medhold av utlendingsloven. Det har den fått mange juridiske eksperters støtte for. Men det skjønn den brukte i saksbehandlingen var i strid med det skjønn departementets politiske ledelse la til grunn. Da burde direktoratet drøftet det med statsråden. Det gjorde det ikke. Derfor har UDI i denne saken brutt med god forvaltningsskikk.
  •  Men saken ble blåst opp til urimelige dimensjoner, med en granskingskommisjon som fikk altfor kort tid for sitt arbeid. Det ble truet med politi, og vi hadde nærmest inntrykk av at Riksretts-apparatet burde settes i gang mot en UDI-ledelse, som til dels allerede hadde gått av og til dels bedyrer uskyld i selve saken. Støyen henger naturligvis sammen med at utlendingsfeltet er så politisk betent, ikke minst takket være Frp\'s kyniske spill. Både Høyre og Arbeiderpartiet lar seg jage av Frp i disse sakene, og den spenningene mellom UDI og Kommunaldepartementet under Erna Solbergs ledelse som også ble demonstrert under høringene før pinse, har sin rot i Frp\'s politiske press. Den nåværende statsråd for feltet, Bjarne Håkon Hanssen er åpenbart like politisk fryktsom som Solberg var.
  •  Høringen har dempet tendensene til politisk overspill. Vi vil tro at Kontrollkomiteen greier å arbeide seg fram til en innstilling som kan bidra til et ryddigere forhold mellom beslutningsorganene i utlendingssakene. Innenfor et saksfelt som er så politisk betent, vil det alltid kunne oppstå strid. Da er det også viktig at beslutningssystemet er slik at det ikke etterlater tvil hos dem som tar avgjørelser i enkeltsaker om hva som er den politiske vilje. Bare da kan ansvaret også plasseres hos politikerne