KLAR TALE: Denne uken forklarte historieprofessor Guri Hjeltnes, medlem av 22. juli-kommisjonen, om hvordan rapporten ble utformet. Rapporten har fått ros for sitt lettfattelige språk. Det er ikke alltid tilfelle når det offentlige sender ut sine skriv. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
KLAR TALE: Denne uken forklarte historieprofessor Guri Hjeltnes, medlem av 22. juli-kommisjonen, om hvordan rapporten ble utformet. Rapporten har fått ros for sitt lettfattelige språk. Det er ikke alltid tilfelle når det offentlige sender ut sine skriv. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Ordets makt

Om det offentlige ikke klarer å kommunisere tydelig, går det utover tilliten i samfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Gjørv-kommisjonen la frem sin rapport, vanket det ros av en art det offentlige ikke overstrømmes av til vanlig. Kommisjonen ble berømmet for sitt gode og tydelige språk. Tidligere denne uken var kommisjonsmedlem og historieprofessor Guri Hjeltnes på besøk hos Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å fortelle om hva det var de gjorde riktig som andre gjør galt. Selv lingvister har nemlig ofte problemer med å forstå hva det er avsenderen egentlig vil når vinduskonvoluttene fra det offentlige kommer i posten. Uklarhet i kommunikasjonen mellom de styrende og de styrte fører til mer arbeid og større utgifter, når forfjamsede klagebrev må besvares og unødvendige problemer løses.

Og konsekvensene kan bli alvorlige. Professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge, som satt i NFFs panel sammen med Hjeltnes, påpekte at dårlig kommunikasjon svekker tilliten til at statens tjenester fungerer og er tilgjengelige. Når statens påbud og tjenester ikke blir forstått, kan det på sikt føre til sviktende valgdeltagelse og fremvekst av aggressive protestpartier. Anniken Willumsen, som er seniorrådgiver i Direktoratet for forvaltning og IKT og leder av prosjektet «Klart språk i staten», supplerte med at det kan oppstå en følelse av avmakt når befolkningen ikke får med seg hvilke plikter og rettigheter de har i samfunnet.

Så hva kan gjøres? Ofte ligger det ikke vrang vilje bak når kommunikasjon går på tverke. Snarere handler det om at fagfolk og jurister frykter at det vil gå utover presisjonen og etterretteligheten om språket gjøres for lett og muntlig. Men som Willumsen påpekte, er denne motsetningen kunstig. Som regel handler det å skrive klarere, mer om å bruke kortere setninger og velge aktiv i stedet for passiv. Og fagtermer kan forklares eller erstattes. Da en rekke pensjonister ikke fikk utbetalt pengene de forventet å få, etter å ha unnlatt å svare på et nærmest uforståelig brev fra Statens Pensjonskasse, ble overskriften på brevet endret til «Du kan gå glipp av pensjon». Antallet klager sank drastisk.

Gjørv-kommisjonen hadde mange grunner til å uttrykke seg lettfattelig og utvetydig. Som historieprofessor Olav Njøstad fra kommisjonens sekretariat påpekte: De som førte rapporten i pennen, måtte ha i mente at svært mange mennesker, mange av dem unge, ville være interessert i å lese det de skrev. Fordi motstemmene ville stå i kø for å ta til motmæle, måtte konklusjonene være klare og godt begrunnede, og i liten grad åpne for tolkninger. Kommisjonen ble også hjulpet av et tydelig mandat.

Men hva når det ikke er åpenbart hva som skal sies? Når formuleringene i offentlige skriv er som de er på grunn av politiske kompromisser snarere enn hensynet til leseren? Etter debatten ble det påpekt fra salen at politikere iblant trenger å bevare slingringsmonn og handlingsrom, og at det å være vag, kan åpne for pragmatisme senere. I politikken som, minsanten, i livet, trengs det iblant litt tøyelighet for at hjulene skal gå rundt.

Det er sant. Men for at velgere skal være i stand til å vurdere og skjelne, må klar tale være et mål. I tilfellene der alle er enige om hva som skal informeres om, som i tilfelle Statens Pensjonskasse, må teksten være så tilgjengelig som mulig. I tilfellene der politikere ikke vil si noe forpliktende, må journalister og publikum presse på. Om velgerne ikke forstår hva et parti har tenkt å gjøre, hva en statsråd har tatt innover seg av kritikk, er det et demokratisk problem. Om makthavere og administratorer ikke vil være tydelige, er det andre som vil, som ikke blir stilt til ansvar i samme grad. Willumsen må få bearbeide sine klientetater slik at de kan kommunisere godt. Så får vi andre spikke videre på dem om de ikke vil.