Øredøvende taushet

Den russiske krigføringen i Tsjetsjenia møtes med en øredøvende taushet i Vesten. Europa og USA er stilt i forlegenhet, ute av stand til effektivt å protestere mot krigen. For vi mistet vår troverdighet som den selvoppnevnte verdenssamvittigheten under bombetoktene over Jugoslavia. Det er tross alt mindre enn et halvt år siden, og det er grenser for hvor fort vi glemmer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Tsjetsjenia fører Russland en krig som på stadig flere måter er en kopi av den krigen NATO førte mot Milosevic. Hvis man tar seg den store frihet det er å se bort fra krigens lidelser, så er det nesten rørende å registrere likhetene. Generaler og talsmenn står fram på TV i Moskva med plansjer og pekestokker, og tegner og forteller hvordan mer eller mindre smarte bomber har ødelagt fiendens posisjoner, akkurat som vi husker fra de daglige pressekonferansene fra Brussel og Pentagon. Plansjene og videoopptakene er riktignok litt mer ruskete. Men ellers er det bare generalenes korpuser som gjør at man ser forskjellen. Tilknappet struttende presenteres dagens suksesser i Tsjetsjenia, og avslører at dietten i messa i generalstaben i Moskva fortsatt er feite supper og kraftige kjøttretter.

  • Men Vesten har ikke bare gitt fra seg muligheten til å kritisere den russiske krigføringen i Tsjetsjenia. Vesten har også gitt statsminister Vladimir Putin strategien for krigen. Den er massiv bombing, som har gjort de russiske tapene helt minimale, og en bevisst mediestrategi har inntil nå gjort krigen i Tsjetsjenia populær. Putin fører en helt annen krig enn den krigen Boris Jeltsin førte for tre år siden. Alt i erkjennelsen av at Russland tross alt har blitt et annerledes samfunn. For enhver krig må vinnes i mediene før den kan vinnes på slagmarken.
  • Men alle kriger har sin vanskelige 3. runde. I NATOs krig mot Milosevic var alliansen i ferd med å sprekke akkurat idet Milosevic kastet inn håndkleet og gikk med på den ydmykende avtalen om Kosovo. I Tsjetsjenia kan 3. runde komme når som helst, og en svak russisk regjering har sliten muskulatur allerede før problemene melder seg. Fredag sa Tsjetsjenias president Aslan Maskhadov at hans soldater hadde gått over elva Terek og drept 200 russiske soldater i et kommandoraid. Torsdag varslet den russiske regjeringen at den trengte mer penger til militære formål. Både økte kostnader og større tap vil være svært vanskelig å bære for Russland. Og om opinionen er en utro partner i et etablert demokrati, er det bare barnemat i forhold til hvordan opinionen i Russland svinger. Putins krig - som så langt har båret i seg kimen til politisk triumf - kan fort bli et nederlag.
  • I Jugoslavia spilte NATO på at gjentatte og massive flyangrep ville gjøre et utmattet folk enda mer slitne, og håpet at hæren ville gripe makten for å redde landet fra katastrofe. Det skjedde som kjent ikke. Parallellen til Tsjetsjenia er igjen slående. I Tsjetsjenia var folk flest så vidt i ferd med å komme seg etter forrige krig da bombene falt. I Jugoslavia var folk mektig lei av krig og slit etter år med økonomisk og politisk isolasjon da krigen kom. Den overlegne krigsmakten sto overfor en allerede på forhånd svekket fiende. Likevel holdt det på å gå galt for NATO.
  • I Tsjetsjenia er ekstremisten Shamil Basajev og hans rike jordanske kommandant Khattab ikke populære. I Tsjetsjenia bor et krigstrett folk som minst av alt trenger mer krig. Likevel kan det se ut til at det russiske angrepet har samlet et splittet folk bak president Maskhadov. Og er det noe Russland burde ha lært av sin egen lange historie, så er det at et fiendtlig angrep samler folket.
  • Inntil videre er det en øredøvende taushet både fra Vesten og fra slagmarken i Tsjetsjenia. Den russiske regjeringen har hatt en mediestrategi som som har gjort rapporteringen ensidig og propagandistisk. Men etter hvert som krigens redsler kommer fram, og russiske tap avsløres, vil begeistringen for denne krigen blekne. Da vil dagens øredøvende taushet være brutt, og også Tsjetsjenia vil etter alt å dømme stå fram som et eksempel på en krig som ikke lønte seg. Ikke for noen av partene.