Organisert kriminalitet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Manglende kunnskap og begrenset informasjon er et konstant problem i bekjempelsen av kriminalitet. Bare unntaksvis foregår politiets arbeid forebyggende eller planmessig, som ledd i en større strategi. Hovedtyngden av politiets innsats består derfor i å reagere på enkeltsaker og gå inn i disse med varierende styrke. Denne tradisjonen er så sterk at mange ledere i politiet vegrer seg for å etterforske saker som gjelder organisert kriminalitet. De er redde for å miste kontrollen over egne ressurser og svekke det løpende arbeidet som bestemmer resultatene på den politisk viktige kriminalstatistikken.

På denne bakgrunn er det fortjenstfullt at Politidirektoratet i går kunne presentere en ny rapport om organisert kriminalitet i Norge. Mens tidligere rapporter har beskrevet ulike kriminelle nettverk og gjenger, tar den siste for seg konkrete satsingsområder i kampen mot organisert kriminalitet. Utvalget foreslår fem prioriterte oppgaver: Helhetlig kamp mot kokain, forebygging og bekjempelse av gjenger, økt innsats mot vinningskriminalitet og helere, avdekking av bakmenn i menneskehandel og menneskesmugling samt forsterket arbeid med å inndra utbytte fra hvitvasking og straffbare handlinger. Rapporten legger til grunn at resultater bare kan oppnås ved at innsatsen gjøres mer helhetlig, langsiktig og med sterkere samordning lokalt og på tvers av distriktsgrenser. Dette er fornuftige synspunkter. Norge rammes i økende grad av kriminalitet som er internasjonal, teknologisk sofistikert og i stadig endring. Organisert kriminalitet handler ikke om stramt organisert mafia, men om nettverk med skiftende deltakere, om gjenger med sterk indre justis og stadig nye metoder. Det er også sterkere innslag av kriminelle med bakgrunn fra Vest-Afrika, Sør- Amerika, Polen, Baltikum og Tyrkia. Politiet står altså overfor en type kriminalitet som blir stadig mer dynamisk, altså fleksibel og nytenkende. Det krever at både etterforskningen og organiseringen av politiet er i stand til å tilpasse seg utviklingen, og ikke stivne i gamle former. Det gjenstår å se.