Orkanen på Wall Street

Når ingen lenger får bommet penger til øl, bryter kredittsystemet sammen, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne helga traff en orkan USA. Jeg snakker ikke om Ike i Texas, den virkelig alvorlige orkanen var den som traff Wall Street på tvers, og det med styrke fulle fem. Den blåste Lehman Brothers over ende. Investeringsbanken som overlevde selv den store depresjonen ligger nå konkurs og radbrukket. Merrill Lynch, nok en av de store investeringsbankene, fant det tryggest å komme seg i hus: Den tryglet seg til å bli kjøpt opp av Bank of America, og solgte seg til halv pris av hva de for kort tid siden var verd. Hadde de ventet noen timer eller dager lenger kunne de også gått konkurs.

Og orkanen er ikke ferdig, den sprer seg i ringer. Nå slåss forsikringsselskapet AIG for livet, etter at ratingselskapene nedgraderte selskapet, altså varslet at det var mer risikabelt enn før å låne AIG penger. Dermed må AIG ha mer egenkapital, men hvem har lyst til å kjøpe seg inn noe sted i et finansklima der selskaper kan gå konkurs på noen timer? Er det vanskelig å selge høns i regnvær, er det håpløst å selge dem midt i en orkan. Likevel er det pussig at markedet fortsatt hører på ratingselskapene – de oppdaget jo slett ikke subprimekrisen før det var for seint.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge har dette skjedd før. En konservativ regjering lettet på bankreguleringene. Det ga rom for spenstig utlånsvekst og høyere risiko i tidligere konservative banker – alt gikk strålende helt til det gikk rett utfor stupet. Det er historien om den norske bankkollapsen, en gang for tre investorhukommelser eller så siden. Og nå gjentar den seg i USA, bare i langt større skala. På seks år, fra 2000 til 2006 ble det gitt sju tusen milliarder dollar i nye huslån og forbrukerlån i USA. Det er jo en anselig mengde penger, og når lånemengden øker, er det større risiko for manglende tilbakebetaling.

Det pussige er at ennå er ikke egentlig så voldsomme summer reelt tapt på alle subprimelånene. Det som har skjedd er i stedet at alle har revurdert de lånene de har gitt, og funnet ut at stadig flere kunder i framtida ikke vil kunne betale. Da må de nedskrive låneobligasjonene, og slik kommer framtida til syne nå. For markedet priser ikke noe selskap etter hvor mye de eier her og nå, de priser dem etter hvor mye de tror de kommer til bli verd en gang i framtida. Og med en slik tilbakeregning av en ukjent framtid, får små endringer i forutsetningene voldsomme utslag i nåtid. Børsen er en gjettelek for voksne. Dersom alle er enige om de samme forutsetningene om framtida, havner alle i alvorlig trøbbel hvis forutsetningene er feil. Både optimisme og pessimisme er svært smittsomme sykdommer. Paradokset er at dersom du skal tjene penger, er det lønnsomt å være med på hysterisk optimisme – hvis du bare passer på å hoppe av en dag før bobla sprekker. Den sunne skeptikeren som sitter på gjerdet tjener ikke penger i oppgangstider.

Nå hersker dyp kollektiv pessimisme. Da lønner det seg å forsvinne så raskt som mulig, og holde seg borte til alle har gitt opp håpet. Derfra kan det som kjent bare gå oppover.

Det får pengene til å forsvinne fra markedet, mens smartingene har veddet på at vi skal videre ned. Ingen har lyst til å være den siste tullingen som kjøpte aksjer i et selskap på strak vei mot konkurs. Børsens grafer peker rett sør. De har gått fra å se ut som svarte løyper, via røff offpiste, til stup som egner seg best for hanggliding og annen høyrisikosport.

Men hvor er det blitt av pengene som kunne reddet bankene? Tenk deg at du sitter med fersk lønning på konto, med fire venner på et utested. Alle ber deg om å få låne en tusenlapp over helga. Du vet at en av de fire aldri kommer til å betale tilbake. Problemet er at du ikke vet hvem. Da har du ikke særlig lyst til å låne tusenlappen til noen av dem, før konkurskandidaten er luftet ut. Slik strupes kapital: De tre med finansene i orden får ikke låne fordi fjerdemann er i trøbbel. En finansmann ville sagt at en rimelig rente på et slikt tusenlapplån var mer enn 300 kroner – over helga. Det slår neppe godt an i vennegjengen. Og siden ingen får låne, får ingen øl. Stemningen rundt bordet blir mørk. Ingen har det gøy. Og når det neste gang er du som trenger å låne – er det ingen som vil låne til deg heller.

Det er problemet, at ingen vet godt nok hvor risikoen er. Derfor stiger renten for alle. Bankene og finansieringsselskapene har laget lånepakker som ikke bare narret naive nordnorske kommuner. De var så komplekse at de narret seg selv. Siden området ikke var godt regulert, er det ingen som vet hvor farlige lånene er, ingen har laget felles regler om informasjon. Dermed vet ingen hvem som nå sitter med hvilken risiko. Inntil det er ryddet opp i og Svarteper funnet, er kontanter under madrassen en veldig god investering.

I hvert fall sånn relativt sett.