Orker ikke mer

Etter mange års slit i eldreomsorgen har hjelpepleier Anita Skarsbø (38) sagt opp. - Dette er galskap, sier hun. Elendig lønn og uverdige arbeidsforhold har fylt henne med et kolossalt indre raseri.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet fulgte henne en helt vanlig lørdag ettermiddag på jobb på Ryenhjemmet i Oslo.

- Pasientene spøker ofte med at jeg har en drittjobb når jeg vasker og skifter på dem. Men det er ikke pasientenes skyld at jeg ikke orker mer. Det er de konstante nedskjæringene og tyningen fysisk og psykisk som gjør dette til en drittjobb, sier Anita Skarsbø.

Post 2

Det er lørdag ettermiddag på Ryenhjemmet i Ekeberg-Bekkelaget bydel i Oslo. Klokka har passert 17, og hjelpepleier Anita Skarsbø er inne i siste halvdel av dobbeltvakta på post 2. Avdelingen har 32 beboere. Knapt halvparten står og går på egne bein. Alle, bortsett fra to, bruker bleier. Demente og åndsfriske lever om hverandre.

38-åringen er sliten. Det har gått i ett siden hun kom på jobb klokka 07.30, og hun har fortsatt seks timer igjen av vakta. En av dagens tøffeste økter står for tur. Etter kveldsmaten skal alle pasientene ha hjelp til bleieskift, vasking og legging. Med bare fire pleiere på jobb, tar det fort tre timer å få alle til ro for natta.

- Når du må jobbe 14 timer i ett strekk, klarer du ikke å være en god pleier. Du har ingenting å gi, ingen energi. Særlig de siste to åra har vært et mareritt. Det føles som om jeg jobber i en konstant krisesituasjon. Jeg har virkelig fått en overdose av norsk helsevesen, sier Skarsbø.

Nå har 38-åringen sagt opp jobben sin. Både for sin egen yrkesgruppes del og av hensyn til pasienter og pårørende vil hun komme med et nødskrik i Dagbladet.

- Jeg nekter å gå stille herifra. Saneringen som pågår i norsk eldreomsorg er respektløs, uforsvarlig og uakseptabel.

Men vi kommer ingen vei ved å gå tjenestevei. Både pleiere og pårørende har i årevis blitt møtt med døve ører. Mens vi snakker om menneskelige tragedier, blir vi svart med tall og vedtak basert på tall, sier Skarsbø.

Pizza

En skingrende kvinnestemme raser inne på et av rommene.

- Kom og ta ut maten. Jeg skal hvile meg!

Anita Skarsbø løper inn og er blid og hyggelig. Hun får kjeft for å være treg, men er like blid når hun kommer ut. Samtidig hyler en annen kvinne av full hals lenger oppe i gangen. En mann gråter i kor med alarmklokkene som uler i korridoren.

- Situasjonen er absurd. Fordi en av vikarene ikke dukket opp, har bare én sykepleier ansvaret for samtlige 154 pasienter på hjemmet denne vakta. Resten av staben består av hjelpepleiere og ufaglærte pleieassistenter, sier Skarsbø oppgitt, og fortsetter:

- Flere av oss går dobbeltvakter, og vi mangler folk nesten hver dag. Jeg kan bare ikke tro det.

Dette er galskap, sier Skarsbø oppgitt.

I dagligstua lukter det nystekt Pizza Grandiosa. Pasientene som er i stand til å spise selv, har satt seg på sine faste plasser rundt bordet. Plutselig slår en av de mannlige pasientene seg vrang. Han er dement og sterkt forvirret. Nå har han fått for seg at en kvinne har flyttet inn på rommet hans. Han er sint, og vil snakke med sønnen sin. For at han ikke skal forstyrre måltidet for de andre beboerne, må Anita Skarsbø ta ham med på vaktrommet og la ham ringe. De andre pleierne fortsetter matserveringen.

- Noen pasienter krever mye oppmerksomhet og er vanskelig å takle. Da går det ut over de andre, innrømmer Skarsbø.

Etter to minutter kommer en av de andre pleierne løpende. Hun må ha hjelp til å løfte en pasient som har tisset på seg, opp av rullestolen og over i senga. Skarsbø springer ut. Den demente mannen blir sittende igjen alene på vaktrommet og prate med barnebarnet om sin uønskede «romvenninne».

Dobbel bleie

Denne stramme lukta av urin slår ut i korridoren når Anita Skarsbø kommer ut igjen. Denne gangen ble pasientens «uhell» oppdaget i tide slik at hun fikk vask og stell. At pasienter blir liggende i timevis med klissvåte bleier, skjer imidlertid stadig oftere, enten fordi pleierne ikke har hatt tid til å skifte på dem, eller fordi de har glemt det.

- Jeg har selv opplevd at pleiepersonale bruker to bleier på pasienten slik at det bare er å trekke unna den innerste når det er tid for skift. Arbeidet blir lettere for pleier, men pasienten får utslett og hudplager. Det er heller ikke sjelden jeg finner pasienter med gammel avføring både på hender, sengetøy og klær, sier Skarsbø.

Hun vasker hendene og fortsetter å skjenke kaffe inne i dagligstua som om ingenting har skjedd. Smiler og småprater. I neste øyeblikk ringer ei klokke. En pårørende vil inn, og Skarsbø må på vaktrommet for å få åpnet ytterdøra.

Imens venter Tormod Birkenes og «Oscar» på å få servert kveldsmaten på senga. Tormod spiser selv, men «Oscar» må mates.

- Vi må til tider gjøre to- tre ting samtidig. Særlig under måltidene blir det veldig hektisk. I kveld er vi bare tre som kan servere fordi fjerdemann må dele ut medisinene, forklarer Skarsbø mens hun småløper nedover korridoren med pizza og melk til «Oscar».

Dør ensomme

Etter totalt åtte år i eldreomsorgen bærer 38-åringen på ryggen en tung sekk av graverende feil begått mot pasienter, pårørende og pleiere. Hun blir flau og skamfull når hun snakker om dem.

- Dette handler om eldre som ikke greier å stå og gå på egne bein. De greier ikke selv å opprettholde hygienen sin. De greier ikke å spise og drikke uten hjelp. De har ikke selv evne til å tale sin sak, sier Skarsbø.

Hun har selv vært vitne til at en pasient har dødd i ensomhet på rommet sitt.

Hun har gjentatte ganger opplevd at det ikke er vilje til å sette inn ekstra ressurser for døende pasienter på natta. Heller ikke i andre ekstremsituasjoner er det mulig å få ekstrahjelp.

- Når det er så vidt det går rundt med fire pleiere på 32 pasienter på rolige dager, kan du tenke deg hvordan det er når det går omgangssyke her. Og det er ikke sjelden. Alt vi får beskjed om er å være fleksible og at det ikke finnes penger, sier Skarsbø.

Stress og mas

D.D.E.-låta «Rompa mi» kimer ut av radioen. 72 år gamle «Oscar» ligger helt urørlig i sprinkelsenga. Sier ingenting. Flere hjerneslag har gjort ham sterkt pleietrengende.

- Nå kommer jeg med kveldsmat til deg, smiler Anita Skarsbø og stryker ham på det bleike kinnet.

72-åringen svarer ikke. Stirrer bare apatisk i taket. Han har problemer med å tygge, og Skarsbø bør ta seg god tid når hun mater ham. Det har hun ikke.

- Du går rundt med konstant dårlig samvittighet. Det sosiale med pasientene blir bortimot helt fraværende, og vi har sjelden eller aldri tid til aktivisering. Vi blir oppfordret til å spise sammen med dem, men ikke engang det er mulig når vi må løpe så mye fram og tilbake, sier Skarsbø.

72-åringen har ligget hele dagen og hørt på radio. Alene på rommet sitt.

- For mange av pasientene er pleierne den eneste menneskelige kontakten de får. Da føles det grusomt å ikke ha tid nok, sier Skarsbø.

Etter ti minutter må hun forlate «Oscar» til fordel for Tormod Birkenes (82). Han har ligget siden tidlig på ettermiddagen, og trenger hjelp til å bli snudd i senga. Når hjelpepleieren kommer inn, skinner han opp som ei sol. Flirer og spøker.

- Det skjer at pasienter blir sittende i samme stilling i mange timer. Noen kan bli liggende ei hel vakt uten mat og stell.

Gamle matrester sitter igjen i munnvikene. De er ubarberte og uflidde, sukker Skarsbø.

Den store mangelen på faglært arbeidskraft gjør at Ryenhjemmet stadig vekk har problemer med å få dekket opp helgevaktene. Konsekvensen er at ufaglærte og vikarer fra både norske og svenske vikarbyråer hentes inn. Mange er av utenlandsk opprinnelse, og snakker svært dårlig norsk. Anita Skarsbø mener det går på sikkerheten løs for pasientene.

- Jeg har tatt det opp med bydelsadministrasjonen tidligere, men blir møtt med holdningen: Det er ikke noen kunst å lære seg å hjelpe noen opp av senga. Men å jobbe med gamle og syke er ingen vaskejobb. Det krever en viss minimumskunnskap om anatomi, fysiologi, psykologi, patologi, ernæring, sårstell og medikamentlære, sier Skarsbø.

Marit Kromvoll (73) som har bodd på Ryenhjemmet i tre år, vet hva Skarsbø snakker om.

- Mye har forandret seg til det verre de siste åra. Før var ikke mannskapsmangelen så stor, og det var ikke så mange ukjente pleiere. Nå kommer nye hele tida. Noen snakker ikke norsk engang, sier Kromvoll, som flere ganger er blitt nødt til å forklare selv hva slags pleie og stell hun trenger.

- Sånn skal det ikke være, er Skarsbøs kommentar.

- Når vikarer løper inn og ut av sykehjemmet på kortvakter, får de aldri mulighet til å bli kjent med pasientene. Jeg har selv opplevd at pleiere har satt saftglasset på nattbordet til pasienter som verken kan drikke selv eller si ifra om at de ikke kan det. På travle vakter kan det ta både sju og ti timer før slikt blir oppdaget, sier Skarsbø.

Totalt utslitt

Om tre måneder er tobarnsmora arbeidsledig. Hun gleder seg til å komme seg bort fra det kaotiske arbeidsmiljøet.

- Jeg har aldri mer enn mellom 2500 og 5000 kroner igjen å leve for etter at skatt og husleie er trukket. Samtidig har jeg en jobb som sliter meg ut fysisk og psykisk. Jeg har ingen energi når jeg kommer hjem lenger. Det er ikke verdt det, sier Skarsbø, som har vært sykmeldt to ganger bare i år.

Hennes ene makker på lørdagskvelden, Lisa Vissmark (19), hoppet av hjelpepleierutdanningen etter førsteåret. Til høsten blir det allmennfaglig studieretning.

- Jeg har jobbet her i ett år og sett både arbeidsforholdene og lønna. Selv om jeg trives godt med kollegene og pasientene, er ikke dette et yrke å satse på. Vi er jo aldri nok folk.

- Når jeg kommer hjem fra jobb, er jeg totalt utslitt. Og jeg er bare 19 år, påpeker Vissmark.

Etter kveldsmaten vil mange av beboerne ut på balkongen og ta seg en røyk. Imens må pleierne rydde bordene og vaske koppene før leggingen starter ved 20-tida. De neste timene er alle pleierne opptatt med enkeltpasienter inne på rommene, og de andre må klare seg alene i stua. Mange av de demente blir urolige, engstelige og forvirrete uten tilsyn. Brøl høres inne fra noen av rommene. «Telefonmannen» vandrer hvileløst rundt i korridoren med rullatoren sin. En pasient er på tur inn i kjøleskapet for å ordne seg mat.

- Summa summarum sitter jeg igjen med en følelse av at mennesket rent generelt ikke har noen særlig verdi i Norge. Å eldes blir sett på som et «problem». «Problemer» er ikke ønskelige. Måten vi behandler våre gamle på er skammelig, sier Anita Skarsbø.

FORTVILELSE: Anita Skarsbø er dødssliten etter 11 timer på jobb, men overfor pasientene må hun holde maska. Når hun går inn på rommet til Tormod Birkenes (82) med kveldsmaten, må hun vise omsorg, spøke og løsprate som om alt bare er vel.
SENGEPASIENT: Tormod Birkenes (82) må ha hjelp av Anita Skarsbø til å skifte stilling. Men alt er ikke bare trist.
KREVENDE: Flere av de 32 pasientene på post 2 på Ryenhjemmet er demente, og krever mye ekstra oppmerksomhet. Anita Skarsbø må bruke mye tid på bare å lytte og prate dem til ro.
FÅ PAUSER: Anita Skarsbø (38) gikk dobbelvakt på lørdag, men fikk likevel tid til bare et par små pust i bakken.
SKAMMELIG: Som hjelpepleier skulle Anita Skarsbø så gjerne hatt mer tid til å aktivisere pasientene, men det blir sjelden tid til mer enn å gi ei støttende hånd noen meter over gangen. - Jeg skammer meg over hvordan det norske samfunnet behandler våre gamle, sier hjelpepleieren.