Ørnen flakser

Arbeiderpartiets krise etter valget er en organisasjonskrise og en politisk krise. Thorbjørn Jagland presses nå til å gi svar på begge deler, både form og innhold. Men er det formen som skaper innholdet, eller er det innholdet som skaper formen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sannsynligvis har ingen formann i Det norske Arbeiderparti stått overfor en så fundamental utfordring som Thorbjørn Jagland. Fra Carl Jeppesen til Gro Harlem Brundtland lå farene for partiopprør og splittelse i utenrikspolitikken. I 1920-åra var det den russiske revolusjonen, i 1961 var det den kalde krigen, og i 1972 var det EU. Thorbjørn Jaglands organisasjonsmessige og politiske utfordringer befinner seg derimot innenlands.

  • Dels er det organisasjonsmessige problem et lederproblem, dels er problemet partiorganisasjonen selv. På mange måter står organisasjonen i veien for det nye som må komme som svar på tidas nye sosiale formasjoner. Dels er utfordringen å utforme en ny politikk. Hva er det som egentlig samler store folkegrupper i en tid da ideologiske bånd og nasjonale fellesinteresser ikke lenger omfatter innpå halvparten av befolkningen?
  • Historikeren Jens Arup Seip kalte i begynnelsen av 1960-åra Arbeiderpartiet ørnen blant partiene. Når vanskene nå i første rekke skyller inn over dette partiet, skyldes det ikke at de andre partiene forstår det som skjer i samfunnet bedre og at de har bedre samlende svar på disse utfordringene. Men det suverent største partiet får med nødvendighet også de største problemene når gamle samlende bånd løses opp og tradisjonelle grep ikke er gyldige lenger. De andres problemer blir krusninger, selv om vi ikke skal undervurdere den tilsvarende krisen f.eks. i Høyre eller i Senterpartiet. Det dreier seg om identitetsproblemer som det er ledelsens oppgave å tematisere, men som det er uhyre vanskelig å gi svar på.
  • I en slik situasjon vil ledere i en sterk partitradisjon dels være bundet av gamle former og dels havne i den fellen at de ser for langt framover uten å forankre visjonene i dagspolitikken. Thorbjørn Jagland holder f.eks. på den gamle organisasjonskulturen, med krav om lojalitet og oppslutning om lederen, samtidig som han kommer med en rekke organisasjonsmessige utspill i sin artikkel i Dagbladet onsdag. Samtidig løper gamle partivenner ham til unnsetning. Men det er uttrykk for lojalitet, ikke identitet. Og ørnen blant partiene blir vingeløs når den skal temmes på ny ved hjelp av de velprøvde leninistiske organisasjonsprinsippene. Det gamles angst sitter i partikroppen. Partiets tillitsvalgte tror ikke det de ser, og vil fortsatt ha kontroll der kontroll for lengst er opphørt å eksistere.
  • Partieliten har i 100 år fornyet seg selv gjennom et finmasket rekrutteringsnett, der unge ambisiøse menn og kvinner fra arbeiderklassen utdannet seg gjennom kurs og leirer, slik det britiske aristokratiet lærte opp sine sønner på Eton eller Harrow, Oxford eller Cambridge. Denne kunnskapsoverføringen fungerte utmerket i det stabile industrisamfunnet. Men i dag er ikke Sørmarka lenger noen politisk eliteskole. Arbeiderbevegelsens sønner og døtre har, som alle andre, mange skoler, med individtilpasset undervisning, og karriereveier både i og utenfor partiet. Som Aftenposten viste nylig, har en stor del av dem som utgjorde rekrutteringslaget i Gros og Jaglands regjeringstid havnet i virksomheter innenfor de moderne offentlige arenaer, som rådgivere og informasjonsmedarbeidere. De driver nok politikk, men ikke partipolitikk, og opplever partiorganisasjonen som en klamp om foten, ikke som en frigjøringsbevegelse, som den en gang var.
  • Det er denne virkeligheten partilederen nå skal tilpasse partiet til. Det er sannsynlig at en overgangstid som denne vil skape mange overgangsfigurer. Det mest presserende organisasjonsproblemet kan vise seg å bli hvordan partiet kvitter seg med en leder som har kjørt seg fast. Det tar ikke Jagland opp i artikkelen i Dagbladet. Dernest er det de politiske utfordringene. Årets valgkamp viste et parti som var uten preg, uten saker. Britenes Tony Blair holder stadig på velgerne ved å snakke om én sak, nemlig spørsmålet om en ny samfunnskontrakt: hvordan samfunnet kan gjøre livet lettere for de svake gruppene i dagens rike samfunn. Utfordringen er å finne innfallsporter til dette som også appellerer til den nye middelklassen. Det parti som finner dette konseptet, vil bli vinneren også i Norge.