Oslo - en romslig by

dag lanserer Oslo kommune en stafett mot rasisme, nazisme og intoleranse. Oslo skal være en romslig by, hvor alle møtes med respekt, uansett hudfarge og nasjonalitet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oslo er et godt sted å bo for de aller fleste. Men tragiske eksempler på rasistisk motivert vold, og utallige eksempler på hverdagsrasisme, gjør at vi må intensivere innsatsen for å påvirke holdninger. Å bekjempe ekstreme og voldelige rasistiske miljøer er i første rekke politiets oppgave. Men frykten, uvitenheten og fordommene må vi alle bidra til å fjerne. Ikke minst politikerne har en klar forpliktelse til å bryte ned fordommer og bygge broer mellom kulturer.

Spennende

Den flerkulturelle befolkningssammensetningen har gjort Oslo til en spennende by. I dag har 85000 av Oslos innbyggerne en ikke-norsk bakgrunn, hvorav 65000 fra ikke-vestlige land. Mennesker bringer med seg kultur, musikk og mattradisjoner fra sitt opprinnelige hjemland, og skaper et mangfold og et internasjonalt storbymiljø som beriker oss.

Men det er noen skår i gleden. Hverdagsrasisme gjør at tyrkiske Cem Tekin har søkt 200 jobber, og ikke blitt innkalt til et eneste intervju, selv om han har god utdannelse. Hverdagsrasisme gjør at en gruppe mørkhudede ungdommer blir nektet adgang på utesteder, enda norske gutter på samme alder slipper inn noen minutter etterpå. Folk med en ikke-vestlig bakgrunn har i Oslo store problemer med å komme inn på både bolig- og arbeidsmarkedet. Det er utfordringer vi som politikere, arbeidsgivere og medmennesker er forpliktet til å gripe fatt i. Det er nedverdigende å oppleve diskriminering på bakgrunn av hudfarge, og det bør ikke forekomme i dagens Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forpliktelse

Som arbeidsgiver for 55000 mennesker har Oslo kommune en forpliktelse til å gå foran i arbeidet mot diskriminering. Stafetten som begynner i dag er ett tiltak, men vi arbeider også målrettet på andre områder. Vi har en bevisst politikk for å rekruttere flere med innvandrerbakgrunn til stillinger i Oslo kommune. Men samtlige arbeidsgivere i Oslo har selvfølgelig et tilsvarende ansvar.

I debatten om antirasisme støter man på problemstillingen om vår toleranse strekker seg for langt. Hva med tvangsekteskap og omskjæring, kvinneundertrykkelse - skal vi ikke også være opptatt av disse problemene? Shabana Rehman, som jeg leser med stor interesse, har i sine artikler i Dagbladet denne sommeren stilt spørsmål ved om den ensidige antirasismen kunne ta fokus bort fra en del skyggesider ved sterkt religiøse miljøer og intolerante tradisjoner som ikke er akseptable i det norske samfunnet. Dette er viktige problemstillinger som ikke må neglisjeres.

Selvfølge

Å kjempe for likestilling, frihet til enkeltmennesker og humane tradisjoner, er i virkeligheten en forpliktelse for alle. Men det må også bli en selvfølge å ha den samme grunnleggende respekt for alle, uansett hudfarge. Hudfarge forteller ikke hvilke personlige egenskaper et menneske innehar. Du har krav på grunnleggende respekt som menneske, uansett hvilken befolkningsgruppe i samfunnet du måtte tilhøre, og det må være vårt utgangspunkt når vi skal angripe hverdagsrasisme og intoleranse.

Ikke enkelt

Ingen har hevdet at integrering av ulike kulturer i et samfunn er enkelt. Det er en krevende prosess som vil ta tid. Men prosessen er i seg selv berikende fordi det øker vår innsikt og stiller krav til toleranse og medmenneskelighet. Som i verden for øvrig går utviklingen i Oslo videre mot et flerkulturelt samfunn. Det er helt naturlig at denne prosessen er enklere for unge mennesker enn for de eldre som er sterkere bundet til det som var, og som blir engstelige når forandringene kommer så raskt og virker så store. Men uansett alder er det utallige eksempler på at vi gradvis tilpasser oss en ny virkelighet, og jeg er optimist når det gjelder arbeidet for integrering og forståelse. I Oslo vinner toleranse og medmenneskelighet over rasisme og fordommer. Det er 40000 mennesker i fakkeltog et levende bevis på.