Oslos ansikt

Er vi stinkende rike? Og dumme?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ENDA EN KLESFORRETNING i min umiddelbare nærhet i Akersgata i Oslo. Der lå nylig en bank. Hvert kvartal er fylt av skrikende logoer for kleskjeder og noen få andre klesbutikker, skjønt de fleste tilhører en kjede. Her finnes flere Dressmenn, Hennes & Mauritz-er, Cubus-er, Lindex-er og Kappahl-er innenfor et par kvartaler. I det nærmeste naboskap - et par gater - har jeg i farten telt opp mer enn 30 butikker som selger klær. (Ikke medregnet alle i Steen & Strøm og GlasMagasinet). Resten av gateplanet i Oslo sentrum fylles av skobutikker og restauranter. Og Deli de luca. Som også har voldtatt byen.Intet forteller tydeligere hvilket forbrukersamfunn vi deltar i. Intet forteller mer enn bruk-og-kast-mentaliteten som vi er sløvet inn i. For hvis vi ikke kaster (noen gir til Uff), må vi ha verdens største klesskap hjemme.

HOVEDSTADENS ANSIKT er så å si et eneste stort klesmarked. Arkitekturen skjemmes av stygge fasader, særpreget er forsvunnet. Vi bombarderes av tilbud i glorete bokstaver.Nei da, jeg er ingen snobb som har noe imot kleskjedene, enten de heter Lindex eller Dressmann. Men behøver vi mange av dem? Hvordan klarer vi å holde liv i alle forretningene. Eneste forklaring må være at vi er stinkende rike.Men noen er ikke rike nok til å leie et lite lokale i Oslo for å drive kaffebutikk eller jernvarehandel. Alt det vi hadde før, og som gjorde hverdagen litt mer trivelig. Alle er fordrevet av kjedene. Noen burde ta doktorgraden på vårt klesforbruk, jeg tror det burde være innen psykologi. Noen andre burde gå dypt inn i boligmarkedet.

HVEM ER ALLE disse menneskene som ustoppelig kjøper, selger og flytter?Boligannonsene er også en kilde til forbløffelse. For leilighetene og husene som selges er klin like.Hvite vegger, hvite sofaer, vaser, gjerne laget av Alvar Aalto, fylt med tulipaner. Stearinlys tent, selv midt i solsteika. Stål og varmekabler og kirsebærkjøkken. Eller er kirsebær ut?Dyre interiørkonsulenter hyres og fjerner alt rot, låner ut designsaker. Tenk om noen hadde mot til visning av leilighetens sanne ansikt. Det ville til og med se ut som om det bodde folk der.Hvem er det som klarer å uniformere oss? Og hvorfor gir vi etter? Enten det gjelder boliger eller klær eller ferdigmat i ny kjede.Folk gjør som de vil selvfølgelig, men hva vil vi?Legge oss flate for markedskreftene som for eksempel styrer hovedstaden og alle andre byers eksteriør med like butikker.Burde det finnes et politisk organ som kunne kontrollere de like rike som eter seg inn i bygårdene over hele landet?En prismyndighet som kunne slå ned på dyre husleier, og dermed åpne for de små idealister som vil selge oss det vi trenger ? Den nyeste klesbutikken i mitt naboskap heter til overmål Utro.En god betegnelse på bypolitikere som svikter miljøet og forflater det.