Oss og dem

Er det virkelig slik at kritikere er fra Mars og avislesere fra Venus?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen få er det snakk om et langt og lykkelig ekteskap. Men ofte når man hører om forholdet mellom avisanmelderne og deres lesere, kan det virke som et håpløst tilfelle av ulykkelig kjærlighet: Kritikeren tilbyr sine råd, men leseren avviser tilnærmelsene: Du forstår meg ikke! Du snakker bare om dine egne interesser! Og du prøver bare å prakke på meg uforståelige lyrikere og langsomme filmer når jeg heller vil se en film med Bruce Willis!

Denne våren har kritikerne vært hardt presset. Seniorkurator Widar Haléns slakt av Aris servise ble igjen slaktet. Det er VG-leserne og ikke en fagjury som skal kåre årets beste film under Filmfestivalen i Haugesund. Og Brita Møystad Engseths kronikk, der hun refset norske filmkritikere for å se ned på Hollywood-produksjoner, har fått 157 kommentarer på Dagbladet.no. De fleste går lengre enn Engseth i sitt sinne overfor anmelderstanden. Det finnes mye frustrasjon over at noen får betalt for å gjøre det alle kan gjøre, nemlig felle dom over ei bok eller film. I en slik ordning impliserer for mange at deres egne opplevelser ikke regnes som like mye verd som kritikernes.

Men selv om den blir stadig mer utskjelt, blir kritikken viktigere jo mer reklame som omgir oss. Den utfyller lanseringsjournalistikken, der kjente artister og forfattere, naturlig nok, snakker varmt om det nyeste prosjektet sitt. I motsetning til telefonavstemninger lar den seg ikke manipulere. Vi trenger uavhengige stemmer, de som ikke har noe å tjene på at du kjøper en cd eller en teaterbillett.

For alle som beveger seg i den uoversiktlige kulturverden trenger veiledning iblant, enten det er gjennom anbefalinger, anmeldelser, eller kanon. Av den lange rekken av actionfilmer som kommer ut hvert år, hvilken skal vi se? Av 1800-tallsforfattere, hvem skal vi lese først? Ingen kritikere, meg selv inkludert, forventer at alle skal være enige med dem. Kritikerne vil alltid lovprise ei bok som er sær og vanskelig for noen, eller gi en femmer til en film som er dum og banal for andre. Grensen mellom det fascinerende og det uforståelige, eller mellom det teite og det underholdende, er høyst individuell. Det vi anmeldere kan gjøre, er å presentere vårt syn på kvaliteten på det vi har opplevd. Så må leserne selv få vurdere om argumentene virker vettuge, i tråd med det de selv ser etter. Men noe bør kritikerne ha til felles: De bør ha sett og hørt nok til å gjennomskue slurv og manglende originalitet, og til å se kvalitet også i produkter som ligger utenfor deres personlige smak. Dette krever at kritikken er et yrke, ikke basert på fritidas vilkårlighet.

Det sies stadig at underholdningsfilmer får gjennomgå mer enn Fosse-dramaer når terninger trilles. Og åndssnobberi finnes. Samtidig er det i den kommersielle delen av kulturen vi finner mest hastverksarbeid og formelestetikk, flest krampelanseringer av kontroversielle realityshow fordi annonsørene vil ha det. Det er ikke slik at publikum ikke irriterer seg over middelmådighet. Og de beste revyene og romantiske komediene fortjener at femmerne og sekserne spares til dem.

Jeg tror ikke kritikere og publikum tenker så ulikt. Jeg tror egentlig vi leter etter det samme. Jeg tror at når vi skal fortelle om den beste boka vi har lest, den filmen som gjorde sterkest inntrykk, da velger vi det som har mer enn høy underholdningsverdi. Da velger vi fortellingene som overrumplet oss litt, som satte i gang nye følelser i oss og ga oss et friskt blikk på det å være menneske. Samtalen om hvorfor det er slik, hvorfor noe rører oss og noe ikke, må vi ikke slutte med. Og den må holdes unna ropene fra reklameplakatene.