Oss røvere imellom

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Cappelens Forlag har klart å tirre opp et imponerende antall journalister i høst. Og Anders Heger og ansatte har ertet noen opp til nærmest å gjøre felles front: Noen bør visstnok gå sammen for å hindre forlagene i å friste oss med akkurat det vi vil ha: Eksklusivitet, muligheten til å få være først med en nyhet. Jeg er nok redd en felles faglige front ville raknet første gang en lekkerbisken ble dinglet foran nesen på en journalist. Det er nok en enklere oppgave å overtale reven til å bli vegetarianer.

Konkret dreier diskusjonen seg om avtalene som inngås mellom kilder og medier før nyheter kommer på trykk. Plateselskaper, filmselskaper og forlag sitter på tilgang forfattere, musikere og filmstjerner, slike aviser og TV gjerne vil ha de første intervjuene med. Forlagene sitter også med manus til bøker det knytter seg stor spenning til: I Cappelens tilfelle gjaldt det i høst bøker som Gerd-Liv Vallas «Prosessen» og Carl I. Hagens selvbiografi. Det er i forlagenes og plateselskapenes interesse å skaffe seg mest og best mulig omtale for produktet de skal selge, mens mediene fungerer slik at de ønsker å være først. Har konkurrentene allerede hatt nyheten eller intervjuet, synker verdien av tilgang dramatisk. Den ideelle dagen å publisere en sak, er til enhver tid én dag før alle andre.

Den mekanismen i pressen gir forlag eller plateselskaper gode kort på hånden i maktspillet om lanseringer. Den bruker de til å begunstige de største og viktigste mediene. Slik at de maksimal oppmerksomheten rundt sitt produkt. Det er alt annet enn tilfeldig hvilke medier som har slike saker, det er slett ikke tilfeldig hvilken dag en sak står. Like sikkert er det at pressefolk er langt mer opptatt av slikt enn leserne.

Få steder ser du klasseskillene i mediene tydeligere enn i debatten om lanseringsjournalistikk og kildeløfter om eksklusivitet. Når representanter for store medier, slike som redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten, reagerer på Cappelen, er det fordi de mener de ikke får varen de ble lovet: Forlaget har gjort avtaler med flere, og det uten å spille med åpne kort. Når Bernt Olufsen i VG reagerer, er det knapt av omtanke for kolleger med lavere kjøttvekt på lanseringsmarkedet: Han er bekymret for at kildene skal få for mye kontroll over innholdet i hans avis.

Og når større regionaviser klager, er de ikke egentlig like forhold de ønsker: De vil at de skal regnes med blant de store, og slik få bedre arbeidsforhold enn de små. De protesterer ikke over eksistensen av hierarkiet, bare over sin egen rangering. Få argumenterer med at Laagendalsposten og Firda skulle ha krav på samme tid med Valla eller Hagen som Bergens Tidende eller Stavanger Aftenblad. Tilgang er et gode som tildeles etter viktighet og makt. Spør bare en norsk korrespondent i Washington eller London om det. Slik er selvsagt ikke rettferdig, men det er sannelig ikke lett å formulere eller praktisere de reglene som skulle gjøre kampen om nyheter til en idealistisk sportsøvelse der alle skal få stille likt.

Man kunne teoretisk tenke seg at alle forhåndsavtaler forsvant, at hver eneste kulturlansering hadde offisiell fellesstart med felles pressekonferanse. Ingen som skrev et knyst om bok eller CD før en offisiell sperrefrist. Da hadde forlagene også fått det akkurat som de ville: Massiv og kollektiv oppmerksomhet på lanseringsdatoen.

Noen har tatt til orde for at medier skal slutte selv å kreve eksklusivitet. Ut fra et prinsipp om fri tilgang på nyheter kan det argumenteres for det: Medier skal ikke hindre sine konkurrenter. Men regelen ville ha svært liten praktisk effekt: Kildene ville uoppfordret fortsette å tilby store medier å være alene om saker, selv om mediene selv ikke lenger kunne kreve det. Skal da journalisten nekte å ta imot saken før alle konkurrenter er informert? Det eneste som ville kunne forsvinne, ville være forlagenes faste og nokså bekvemme unnskyldning til mindre medier: At det var de store mediene som forlangte eksklusivitet.

Når Anders Heger og Cappelen har fått et lurvete rykte i høst, er det fordi noen medier mener seg manipulert av forlaget: De har en opplevelse å ha blitt lurt av sin leverandør. Å tvile på Hegers markedskynisisme er naivt. Men det går fint an å bli for smart for sitt eget beste, det finnes dem som har et eget talent for slikt. Og det gjelder også aviser: Ved å gå inn i bekvemme avtaler om tilgang, kan de lett ende opp med hendene bundet på ryggen i den ordinære nyhetsjakten.

Markedet for lanseringsnyheter kommer alltid til å være en arena for avtaler og manøvrering, en kamp sånn røvere imellom. Medienes store utfordring er ikke å utjevne konkurranseforskjellene. Det er som alltid å ikke havne i lomma på større røvere enn seg selv.