Oss selv nærmest

I vår tid ser fattige fra hele verden vår luksus på tv og vil hit. Men vi vil ikke ha dem, fordi vi er oss selv nærmest, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da jeg var liten gutt på 50-tallet var Norge et fattig, men raust land. Flyktninger ble ønsket velkommen. Det var jo ikke så mange av dem. Men det var noe med innstillingen. Mange nordmenn hadde selv vært flyktninger under annen verdenskrig. Folk visste hva det innebar å ikke kunne oppholde seg i sitt eget hjemland. Såpass innlevelsesevne hadde det norske folk den gangen. Derfor ble ungarere som flyktet fra sitt hjemland etter den sovjetiske invasjonen i 1956 tatt imot med åpne armer. Privatpersoner tilbød dem mat og husly.

Nå er Norge rikt og gjerrig. Flyktninger og asylsøkere er bare velkomne dersom de tilfredsstiller bestemte kriterier og kan dokumentere at de er på flukt fra noe og ikke til noe. De må være på flukt fra forfølgelse og straff i hjemlandet. Å rømme fra et land med krig, kaos, vanstyre og sult er ikke nok. Og slett ikke flukt fra arbeidsløshet og nød. For slapp vi inn alle som ville komme, ville landet bli oversvømt. Vi ville blitt en frihavn for all verdens «lykkejegere». Derfor er det nå bare venstreradikale og enkelte biskoper som flagger hjertevarme og står for den åpne dørs politikk. Sosialdemokrater og alt til høyre for dem ser ut til å føle mer omsorg for ordningene enn for menneskene. Og ordningene tar sikte på å skille de ekte fra de uekte, de «med beskyttelsesbehov» fra dem som ikke har det. Grensevokterne er i overveldende flertall. Derfor hadde ikke de demonstrerende afghanere som har fått avslag på sine søknader noen sjanse. Deres kreative forsøk på å mobilisere støtte gjennom en demonstrasjonsmarsj fra Trondheim til Oslo, deres teltleir utenfor Stortinget og de menneskelige ressurser de har framvist overfor et land med stort behov for arbeidskraft, ga ikke det resultatet de ønsket – varig opphold. De skal ut, ellers går alt annet galt.

Ville nordmenn på 50-tallet forstått hva som er rådende politikk i Norge anno 2007? Ville de forstått at vi sendte unge mennesker tilbake til et land i krig? Vurderte svenske myndigheter hvorvidt det var trygt å sende norske flyktninger tilbake, over grensen, dit de kom fra, under krigen?

Opprettet vi på femtitallet byråkratiske enheter for å vurdere om den og den ungareren kunne sendes tilbake, bak Jernteppet, med returlapp? Nei. Slikt gjorde man ikke og slikt forsto man ikke for femti år siden. «Problemet» var ikke så stort, og holdningene var annerledes.

Før krigen, var holdningene mer som nå. Det har historikeren og SV-eren Knut Kjeldstadli redegjort for i en kronikk i Aftenposten denne uka. «Den norske flyktningpolitikken på 1930-tallet kan ses som et indirekte bidrag til masseutryddelsene. Argumentene som ble brukt for den restriktive linjen den gang, minner om begrunnelsen for dagens flyktningpolitikk», skriver han. I trettiåra ble mange jøder stanset på grensen på samme måte som asylsøkere får sin skjebne avgjort på raskt summarisk vis i dag. Den gang som nå var det viktig for myndighetene å signalisere at Norge ikke var et fristed. Fordi andre land strammet inn, var det om å gjøre at Norge ikke førte en for åpen linje. For mange jødiske innvandrere ville produsere antisemittisme, hevdet man. I dag frykter myndighetene og enkelte partier at det skal skape større fremmedfrykt. Jødene var etter det rådende synet i 30-åra ikke personlig forfulgt, snarere økonomiske motiverte vandrere som søkte et bedre liv (jf. våre dagers «afghanske lykkejegere»). Hule argumenter fra 30-åra er ikke mindre hule i dag.

Jeg misunner verken arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen eller direktøren i UNE (Utlendingsnemnda) Terje Sjeggestad. De har uriasposter og må stå i stormen og forsvare en politikk og et system som det er lett å ta avstand fra, men som flertallet bifaller. Men på samme måte som jakten på terrorister har bidratt til å undergrave den vestlige verdens rettssikkerhetstankegang, bidrar norsk utlendingspolitikk til å gjøre oss mer byråkratiske og mindre humane enn vi liker å være. Den nye utlendingsloven som ble lagt fram fredag er «en videreføring» av en streng praksis. Den inneholder «enkelte liberaliseringer», og «enkelte innstramminger». I Soria Moria-erklæringen heter det at «regjeringen ønsker å føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk». Realiteten er at maskevidden i nettinggjerdet som beskytter oss mot de fattige er omtrent den samme som før. Og kanskje må den være det?

Tenk om våre grandonkler og -tanter var blitt møtt med høye gjerder etter sin farefulle ferd over Atlanteren på jakt etter et bedre liv i Amerika! Den gang småbruket var for lite til å brødfø de oppvoksende slekter og hundretusener ble tvunget over «dammen». Var de lykkejegere? Ja, de jaktet på et menneskeverdig liv og risikerte sitt eget for det.