Outsider for sin tid

- Kunsten kan ikke forandre verden, men den kan gi innspill til en virkelighet som ellers blir uutholdelig. Maleren Willibald Storn fikk selv føle krig på kroppen. Nå stiller han ut maleri etter Manhattan. Med terrorens tegn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Som beboer i den vestlige verden føler jeg meg medskyldig i den globale situasjonen som terroraksjonen på Manhattan sprang ut fra. Samtidig oppleves smerten og sorgen ved de uskyldige ofrenes skjebne, sier maleren Willibald Storn.

Han står foran maleriet «Manhattan 7» på sin nye utstilling i Galleri Brandstrup, som åpner for hovedstadens publikum i dag. Det er en dramatisk scene med et par som styrter forsvarsløst nakne, mens en mørk figur hever sine hevnens piler - eller sender ut sine siste desperate signaler. En kombinasjon av betydningsmessige motsetninger, emosjonelle kontraster og visuell høyspenning, som karakteriserer så mye av Storns kunstnerskap.

65-åringen synes overraskende pigg og upåvirket av det kunstneriske hardkjøret han har bak seg, selv om en rekke arbeider er signert før 11. september. Flere av dem knytter an til Kosovo-krigen og har innskrevne sitater om bombingen på Balkan fra blant annet Norges nåværende kulturminister. Engasjementet i samtidas brennbare konflikter er ingen ny dagsorden hos denne kunstneren, som allerede på slutten av 60-tallet malte FNL-flagg på geriljamanér i gatebildet og slik tok stilling til USAs terrorbombing av Vietnam.

Opplevde bombing

- Jeg opplevde selv hvordan Wien ble bombet på tampen av andre verdenskrig, og lå i skjul med familien mens store deler av byen ble lagt i ruiner, sier østerrikeren Storn, som gjorde nordmann av seg for 40 år siden. Opplevelsene satte spor hos guttungen, som kom fra en familie i politisk opposisjon til nazistene, men der faren var innkalt og falt ved Stalingrad.

- Fra hjemstedet mitt, landsbyen Heiligenkreuz, ble 50- 60 mann borte i krigen, og dette ga smertefulle savn og ubotelige sår til en befolkning på bare 800.

- Er denne bakgrunnen en av grunnene til at du seinere kan la sorg og motstand komme så uforstilt til uttrykk i dine arbeider?

- Ja, på godt og vondt er nok dette med, men det som lar seg male eller tegne - for eksempel kanonene og ruinene - blir i virkeligheten bare småbiter av selve smerten. Når jeg ser sivilbefolkningen på flukt i Afghanistan eller Kosovo, vekker det uhyggelige erindringer om gamle og barn som flyktet vestover fra russerne på slutten av krigen. Enda verre var synet av konsentrasjonsleirfanger som ble drevet framover som dyr av SS-troppene.

Karneval og folkekunst

- Fikk du noen billedmessig ballast med deg fra oppvekståra i Heligenkreuz?

- Ikke hjemmefra, hvor vi verken hadde bilder eller bøker, men den katolske kirken med sin katedral og kloster satte sitt preg på dagliglivet. Jeg gikk til messe opptil to ganger for dagen, og inntrykkene fra alterskap, helgenfigurer og krusifikser var overveldende. Etter krigen kom karnevalet som et velkomment avbrudd i kampen mot nød og for det daglige brød, og det rommet både eventyrlig ansporende og grotesk skremmende elementer.

- I karnevalstradisjonen fins også den folkelige frodigheten og likheter med formuleringslysten i folkekunst fra den tredje verden som har betydd mye for dine egne arbeider?

- Den såkalte primitiviteten har vært en kraftkilde for meg, og mitt første møte med afrikanske masker var en opplevelse av energi og magi. Formen i seg selv interesserer meg ikke, men mulighetene dialogen med maskene gir som uttrykkspotensial.

Sammen med annen, og ikke minst karibisk, folkekunst har afrokulturenes rituelle gjenstander bidratt til å utvikle den figurasjon som preger min «bondesurrealisme».

Men også fortidas fortellende malere, som Pieter Brueghel, gir viktige impulser. Derfor oppsøker jeg Brueghel-salen i Wiens kunsthistoriske museum ved enhver visitt der.

Pessimist

- I et skriv til utstillingen hevder du at «alt, absolutt alt, er dømt til å mislykkes», men til tross for denne pessimismen på menneskehetens vegne står du på for fullt?

- Jeg ser i den erkjennelsen en grunn til å kjempe for å overleve, den eneste grunnen til å lage all slags kunst, som kan fylle vår ventetid. Det er et privilegium å være kreativ og ha forankring i et språk som ikke står for noe statisk. Kunsten kan ikke forandre verden, men gi innspill til en virkelighet som ellers blir uutholdelig.

- Kunstbegrepet blir stadig utvidet, og det har skjedd mye siden du iscenesatte din blanding av installasjon og performance «Coca-Donald Samfund» i Unge Kunstneres Samfund for 30 år siden?

- Kunsten må alltid presse mot etablerte grenser, selv om min generasjon ikke helt kan skjønne hva de nye begrepene og prosessene innebærer. Jeg ønsker likevel å gi mitt besyv med i laget og bidra til et mangfold som er nødvendig her til lands. Selv om min posisjon alltid har vært outsiderens.

I de siste åra har jeg arbeidet mer enn noensinne, og jeg lar meg jage videre av bildenes energi. Blant annet med en serie fotobaserte arbeider, hvor jeg agerer i egen person foran kamera og selv blir et bilde, slutter Willibald Storn.

MANHATTAN: Willibald Storn foran et av sine seineste akrylmalerier i Galleri Brandstrup.