TIL STAVANGER for drøye tretti år siden kom det en hyggelig ung mann fra Australia med betydelig drag på damene. Han vervet immigranter med løfter om statlig støtte og fikk mange av oss i gjengen til å tenke over om vi kanskje skulle vandre ut. Men så tidlig i globaliseringen var det ingen av oss som våget da det kom til stykket, heller ikke hun som en stund ble kjæreste med ververen. I dag, da globaliseringen er kommet så mye lenger, gransker flere tusen norske ungdommer websidene til australske universiteter og vurderer tilbudene opp mot dem i USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Ungarn eller New Zealand. De mange som faktisk drar hvert år, tenker lite over at regnestykket bare går opp fordi flydrivstoffet som går med til å frakte dem til og fra studiestedet, ikke belastes i forhold til den forurensningen som forbrenningen forårsaker.

AT INTERNASJONAL langtransport av mennesker og varer ikke betaler avgifter i forhold til dens skadevirkninger, er noe av det ved globaliseringen som tidligere statsminister Kåre Willoch mente måtte rettes da han nylig deltok i lanseringen av Makt- og demokratiutredningens analyse av globaliseringens konsekvenser for Norge. På samme måte som norske studenter i Australia, tar Willoch globaliseringen som et etablert faktum. Men både Willoch og utenriksminister Thorbjørn Jagland vil ha et verdensomspennende regime av rettsregler, organisasjoner og reguleringer som gjør den globale konkurransen rettferdig og forutsigelig. Mangelen på et internasjonalt avgiftsregime på transport favoriserer fjerntliggende produsenter av varer og tjenester. Australske universiteter, for eksempel.