Over evne?

STOCKHOLM (Dagbladet): Da telefusjonen brøt sammen, het det at «svenskene lurte oss trill rundt». Carl I. Hagen ville stille Göran Persson for en norsk riksrett, og hadde nok folket bak seg. Statsminister Kjell Magne Bondevik ble selv så revet med at han brøt avtalen med sin svenske kollega om å avstå fra alt baksnakk. Men ble vi så sinte fordi vi aller mest hadde lurt oss selv?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samtaler i Stockholm om hva det var som egentlig skjedde det knappe året vi var på vei mot en gjenforening med «søta bror» i den nye tele-økonomien, kan tyde på at svaret i hvert fall delvis er ja. Statsministerens og samferdselsministerens ellers uforståelige underslag av advarsler mot det som siden skjedde, tyder også på dette. Fusjonen var opposisjonens prosjekt, men når regjeringen Bondevik hadde tatt på seg oppdraget, ville statsministeren gjerne føre det fram til et vellykket resultat og slik demonstrere visjon og handlekraft. Gigantfusjonen ville være et «resultat» av den typen som Bondevik-regjeringen mangler sårt.

  • Svenske framstillinger av hendelsesforløpet tyder på at statsrådsskiftet som fant sted i fjor vår, da Odd Einar Dørum gikk av som samferdselsminister og ble etterfulgt av Dag Jostein Fjærvoll, fikk stor betydning. Mens Dørum var en handlekraftig statsråd som kunne saken og hadde evne til å skjære gjennom, var Fjærvoll forsiktig, usikker og uten lyst eller evne til å skaffe seg handlingsrom. Inntrykket på svensk side var at de norske byråkratene ble nervøse de gangene Fjærvoll befant seg alene sammen med næringsminister Björn Rosengren, som på sin side hadde vide fullmakter fra sin regjeringssjef.
  • Björn Rosengrens bakgrunn er fagforeningsbossen med erfaring fra tøffe og langvarige forhandlinger der det gjelder å spille sine kort klokt og til riktig tid. Skole- og stortingsmannen Fjærvoll har ingen tilsvarende erfaring. Og mens Rosengren er personlig venn med statsminister Persson og har hans tillit, er Fjærvolls forhold til Bondevik ikke like nært og trygt.
  • Denne ubalansen ble spesielt tydelig da avtalen brøt sammen i desember. På norsk side rykket Bondevik inn i Fjærvolls sted. På den første pressekonferansen hadde Fjærvoll nesten taleforbud. Og det var Bondevik selv som redegjorde for saken i Stortinget. Men dermed bandt han også seg og sin regjerings skjebne til Fjærvoll. Göran Persson holdt seg helt i bakgrunnen og lot Rosengren møte opposisjonen i Riksdagen. Hadde han mislyktes, ville Persson bare ha gitt næringsministeren avskjed og utnevnt en ny.
  • Slik saken står i dag foran den åpne høringen med Fjærvoll i Stortinget på tirsdag, handler den om advokatutredninger, avtaler, underpunkter nummerert med romertall og brevvekslinger mellom statsrådene som bokstavelig talt ikke snakket samme språk. Det er slikt som havner i fokus når noe er gått galt. Der avtaler holder, og sammenslåinger lykkes, finner man i stedet spor etter handlekraft og evne til kompromisser i de krisemøtene som alltid må holdes i løpet av slike prosesser. I dette tilfellet løste krisemøtene mellom statsrådene ingenting. De produserte bare oppdrag til byråkratene på begge sider om å skrive de brev og utredninger som det i dag står strid om.
  • Nå sier Tormod Hermansen at fusjonen var dømt på forhånd fordi den svenske siden hadde definert ham som hovedproblemet. Samtaler i Stockholm gjør det krystallklart at Hermansen etter hvert hadde fått hele den svenske siden mot seg. Og næringsminister Björn Rosengren kom til Oslo i desember med et opplegg til løsning som fjernet både Hermansen, Jan Åke Kark og flere av de andre aktørene som var blitt såkalt umulige. Da hadde Bondevik selv tatt over for Fjærvoll, og var fristet til å ofre Hermansen. Men konflikten var kommet for langt. I stedet for å svare på Rosengrens tilbud, ringte Bondevik selv til Persson og foreslo avvikling av hele prosjektet.
  • Så nå vet vi hvordan det gikk. Prosjektet strandet, men det er liten tvil om at den norske siden ønsket å få dette til. Spørsmålet om vi manglet evnen blir etter hvert ganske påtrengende.